Jeg er en enkel mann. Å se nazister få juling gir meg stor glede, og det var en av grunnene til at den første «Sisu» var en slik fryd å se på. I den etterlengtede oppfølgeren, «Sisu: Veien til hevn», er det dessverre få blodige nazister.
Men det gjør ingenting, for manusforfatter og regissør Jalmari Helander har sørget for å beholde så mye annet som fikk den første filmen til å fungere. Uten at det føles som en ren repetisjon, og det er viktig.
Den røde armé slår tilbake
Denne gangen har vår hardkokte hovedperson, Aatami Korpi (den tilbakevendte Jorma Tommila), krysset grensen til det som en gang var en del av Finland. Nå, i kjølvannet av andre verdenskrig, tilhører landet Sovjetunionen.
På russisk side ligger det lille trehuset han delte med sin kone og deres to barn, som alle døde under krigen.
Korpis plan er å rive huset og ta med seg alle tømmerstokkene tilbake til den finske siden for å bygge det opp igjen. Men dette ville ikke vært en «Sisu»-film hvis alt gikk så glatt.
For når Den røde armé oppdager at Korpi befinner seg på deres land, ser de sin mulighet til å ta hevn for alt det han har gjort av ugagn under krigen.
Dermed har Korpi fått sin fiende. Den røde armé er riktignok ikke nazister, men de er likevel utmerkede mål for finnens hensynsløse vold. Bortsett fra hovedpersonens stahet er nok dette det viktigste Helander har tatt med seg fra den første filmen.
Skamløs og blodig
«Sisu: Veien til hevn» er like skamløst underholdende i sitt blodbad og sine eksplosjoner som «Sisu» var. Helander holder ikke igjen, og han lar actionscenene stå i sentrum og være akkurat så over-the-top som de trenger å være.
Spesielt en scene med en stridsvogn fikk meg til å hvine av fryd.
Samtidig får Korpi en mer åpenbar fiende enn forrige gang, da han bare ville til byen for å innløse gullet sitt. Den røde armé har rekruttert en mann ved navn Igor Draganov (Stephen Lang, kjent fra «Avatar»), som har mange uskyldige navn på samvittigheten – deriblant Korpis familie.
Dette er riktignok ikke en ren hevnhistorie. Korpi er i store deler av filmen drevet av omtrent den samme gjenstridige drivkraften som sist, selv om den har en mer personlig basis. Det er først en gang mellom andre og tredje akt at hevnlysten slår inn.
Jeg liker oppsettet veldig godt. En vanlig felle å gå i når det gjelder oppfølgere, er å bare gjøre mer av det samme. Å gjøre det man tror fungerer best, og skjule alt det som faktisk gjør filmen til en god film.
For all del, jeg sier ikke at det hadde vært digg å dynge på med enda flere døde nazister, men Helander klarer å skape noe som føles både kjent og friskt på samme tid. Han gir oss det vi likte med «Sisu» uten å henge fast i gamle fotspor. Flere filmskapere burde tenke som Jalmari Helander.
To sider av samme sak
Å gi fienden et tydeligere ansikt er også en god idé. Igor Draganov og Aatami Korpi føles også som to sider av samme sak. Igor er kanskje mer ideologisk drevet, mens Aatami har et mer moralsk kompass. På en måte. Det er ikke noe stort kompass, men det finnes.
Det hjelper nok at Tommila og Lang er ganske like av utseende, samme kroppsbygning, og et lignende sinne i ansiktene når noen mot all fornuft våger å gå imot dem.
Det er små forskjeller i det store bildet, både på innsiden og utsiden, som slår en gnist som virkelig tenner lunten. Sammenstøtet lar vente på seg, men det er vel verdt å vente på.
Som i den første filmen leverer også «Sisu: Veien til hevn» naturskjønne miljøer, som en herlig kontrast til den rå volden.
Jeg tviler på at dette er en film som vil omvende skeptikerne. Hvis du ikke likte den første filmen, vil du heller ikke like den andre. Men hvis du elsker å se en sta finne slakte soldater med stadig mer spektakulære metoder, så er «Sisu: Veien til hevn» sannsynligvis noe for deg.
