Stopp meg hvis du har sett denne filmen før: En karakter tvinges til å flytte tilbake til hjemstedet de forlot tidligere i livet. Vel hjemme, møter de alle menneskene de forlot. Gamle forhold blusser opp på nytt. Begravde følelser kommer til overflaten. Karakteren blir senere satt ovenfor et valg der de må velge mellom å reise tilbake til storbyen eller bli værende i hjembygda. De drar først til byen, men kort tid etter bestemmer de seg for å reise til bygda allikevel.
Hvis dette hørtes kjent ut, så har du allerede sett Heim. I Heim følger man Anni (Hanne Skille Reitan) som jobber som en slags maskot for et barneprogram på NRK. Under en kaotisk innspilling begår hun en kjempe tabbe på riksdekkende TV. Hun flykter storbyen og flytter hjem til Steinkjer. Her møter hun gamle venner og familie som hun forlot til fordel for storbyen. Mens hun bor her, blir hun konfrontert med begravde følelser rundt søsteren sin. Filmen setter Anni ovenfor flere valg som hun må forholde seg til innen rulletekstene kommer etter barmhjertige 90 minutter.
På papiret så burde dette fungert. Hanne Skille Reitan gjør en god jobb med å balansere de forskjellige kontrastene i Anni. På en side er hun en utadvendt, omgjengelig person som elsker alt og alle. På en annen side er hun et nevrotisk vrak ute av stand til å ta voksne avgjørelser. Etter hvert som man blir kjent med årsakene til disse nevrosene, får Reitan også vist dramaferdighetene sine. Det er en rolle som krever mye av skuespilleren, og Reitan gjør en god prestasjon.
Der det hele går feil er at Heim sliter med å bestemme hva slags film det ønsker å være. På en måte er det et såpeoperaktig trekantdrama der Anni bli dratt mellom barndomsforelskelsen for Erik (Lavrans Haga) og det livslange vennskapet med Kjell-Rune (Hermann Sabado). Det nevnte trekantdramaet fremstilles på en så klisjefylt måte at i det en karakter dukker opp på skjermen, så vet du nøyaktig hvilken narrativ rolle de skal ha.
Samtidig som filmen er et trekantdrama, så er det også et dypt personlig drama om langvarig psykologisk traume. Man får en analyse av hvordan mennesker seg forholder seg til sorg, savn og følelsen av tap. Filmen tror tydeligvis den er veldig smart i måten den fremstiller dette traumet, men innen «tvisten» utspiller seg på skjermen så tenker du «men det visste jeg jo allerede». Når filmen da har fem minutter igjen, så skjønner du også at filmen ikke har tid eller interesse i å behandle dette personlighetsdefinerende traumet med den oppmerksomheten det faktisk trenger og fortjener.
Hvis det ikke var nok å være et trekantdrama og en psykologisk analyse, så er det også en romantisk komedie delt mellom Anni sine klønete forsøk på å vinne den store kjærligheten, og farsfiguren Oddbjørn (Øyvind Brandtzæg) sitt kjærlighetsforhold til Anni sin mor.
Utfordringen til regissør Julie Skaufel er å balansere disse narrative og tonale elementene på en god måte. Resultatet er dessverre at filmen føles forvirret over hva slags film den ønsker å være. Man går fra en scene der Anni faller pladask for sine utvalgte herremenn rett over til en scene der hun må forholde seg til dype psykologiske arr, for så å hoppe videre til en absurd komisk scene. Når man på toppen av alt dette sliter med å få filmen til å ha en god flyt, blir problemene så mye mer merkbar.
Filmen er som nevnt bare snaut 90 minutter lang, men den føles tidvis som den varer i over fire timer. Noe av det ligger i kameraarbeidet og lyset som fremstiller mange scener som en dårlig såpeopera fra 80-tallet. Noe av det er manuset til Julie Skaufel, Miriam Larsen, og Magnus Lillemark, noe av det er klippingen som bruker altfor lang tid på en scene eller en vinkel før man hopper videre.
Filmen har utvilsomt gode øyeblikk. Man får eksempelvis mange sterke scener fra Reitan, hvor Reitan som nevnt leverer en sterk presentasjon. Man får også noen morsomme sekvenser mellom Reitan og storbykjæresten Isak (Leo Ajkic), der Ajkic får levere noen av filmens artigste replikker. Man får et godt innblikk i psykologisk traume mellom Anni og søsteren Ella (Vilde Wolan), der samspillet mellom Reitan og Wolan er noen av de beste sekvensene i filmen. Man får også en absurd og sjarmerende farsfigur i Oddbjørn (Øyvind Brandtzæg) som gir en autentisk varme til hver scene han er med.
Det er i disse gode øyeblikkene man blir så frustrert over sluttresultatet. Man ser at både det kreative laget bak og foran kamera kunne klart å lage noe genuint sjangerdefinerende. Noe som ville blitt stående som en bauta innen norskfilm. Istedenfor får man en av de mest klisjefylte sluttproduktene på mange år. Da er det vanskelig å ikke bli skuffet over det sluttproduktet som nå skal rulle på kinolerret over hele Norge.
Konklusjon:
Heim byr på noen sjarmerende og sterke sekvenser levert av talentfulle skuespillere, men enhver styrke filmen har blir overskygget av et hav av klisjer og uinspirerte sekvenser man har sett utallige ganger før. Filmen kunne og burde klart bedre enn dette.
