Det er en finfin balanse mellom sterk kost, dristig tematikk og forløsende humor i dette som er fire effektive episoder incel-drama, hvor Anders Baasmo formidler den sammensatte «Berit».
Tom jobber på dagtid i morens klesbutikk. Parallelt og særlig på natten, er han et intenst troll som hater kvinner og sjikanerer dem på nettet. Men en dag klarer noen hackere å identifisere Tom etter at han skriver stygge kommentarer til den kjente og folkekjære standupkomikeren Live Stensvaag. Plutselig blir Tom selv forfulgt og sjikanert, ja regelrett hengt ut offentlig og kansellert. Løsningen for ham blir å trekke i kvinneklær, parykk og forandre identitet. Fra nå av er Tom død, og han er kun «Berit».
Serieskaper og regissør Thomas Seeberg Torjussen tar oss i fire effektive episoder med på en reise man knapt har sett på norsk tv tidligere. Vi lever i en tid hvor både nett-trolling, fremmedfrykt, kvinnehat og menns mentale helse er tilbakevendende tema, både i media og som hverdagslig problematikk. Det er derfor befriende å se en såpass seriøs behandling av noe som sjeldent belyses, og da tenker jeg særlig på menns problemer, være det seg seksualitet, sinne, selvinnsikt, og erkjennelse.
Når Tom etter hvert får smake «sin egen medisin» og blir til Berit, innser han sakte men sikkert at han som kvinne selv plutselig møter medfølelse og varme fra omgivelsene. Toms oppvekst og hverdag som ensom og hatende mann, sittende foran pc-en og aldri sosialisere seg, har resultert i et menneske uten empati, selvinnsikt og evne til å løsrive seg fra hatet mot andre. Parallelt blir hans hat-offer Live interessant nok bekymret for ham – hvor har han blitt av? Har han tatt livet av seg?
«Ølhunden Berit» går rett på sak, både tematisk og regimessig dristig. Her er et vågalt, hissig og dristig manus som speiler ikke bare Tom, men etter hvert også hans nabo Audun, fantastisk spilt av Jonas Strand Gravli («Ragnarok»). Audun sliter nemlig også med sine problemer, og får samtidig som Tom/Berit en åpenbaring under et besøk hos psykolog. Igjen tematiseres også her mental helse, og det gjøres på en så «forfriskende», rå og viktig måte, at man som seer sitter både emosjonelt og respektfullt tilbake. Serien byr forøvrig på nydelige små biroller og skuespillere, som Ingrid Giæver, Bente Børsum og Flo Fagerli.
«Ølhunden Berit» er kanskje både sterk og vond i tematikk rundt voldtekt, misbruk og mental helse, men dæven så herlig bruk det også gjøres av mørk humor her! Serien har i det hele tatt en nydelig balansert blanding av alvor og humor, noe som gjør den til fantastisk ettertenksom underholdning. Viktige og mange underlinjer florerer også under den mest åpenbare overflaten her, som respekt, viktigheten av å bli sett, og ikke minst evne til selvinnsikt.
Skal man pirke på noe her, så er det eksempelvis fremdeles, i 2025, fascinerende at så få medmennesker ser at Berit egentlig er denne Tom. Enkelte hendelser føles også litt beleilige og konstruerte, som for at visse ting skal «gå opp» i historien. Samtidig er slike ting noe man bare må la gå, alt for at historien skal flyte fremover.
Og likevel – «Ølhunden Berit» oppleves såpass bra i nærmest alle ledd, at man sitter takknemlig tilbake. Ikke nødvendigvis bare fordi man føler seg truffet, noe nok mange også gjør, men også fordi dette er kvalitetdrama som viktig samtidskommentar. Serien skildrer noe som får den til forhåpentligvis å bli en brekkstang inn i kulturen vår, hvor fokus på særlig menns mentale helse er noe vi alle vet får alt for lite oppmerksomhet. Til slutt sitter man igjen med mange tanker og nærmest nyvunnen innsikt, både rundt menn og kvinner, ofre og utøvere. I sentrum står altså denne «Berit», en karakter man kjenner man veldig gjerne ser mer av, i en eventuell ny sesong!
«Ølhunden Berit» premierer søndag 9. november på NRK1 og i NRK TV
