Min Hot Take med Fantastic Four er at Roger Cormans gamle søppelfilm fra 1994 er den mest sjarmerende og beundringsverdige av alle tidligere forsøk. Det hjelper selvfølgelig at alle filmene hans er fullstendig verdiløse. Men Corman hadde i det minste en unnskyldning, og filmen ble aldri offisielt utgitt.
På den annen side er det ingen god grunn til at kinoene skulle vise den katastrofale Fantastic Four fra 2015. Joda, noen har kanskje litt nostalgi for Chris Evans og Jessica Alba-filmene fra 2005 og 2007, ikke sant?
Superheltgruppen har lenge hatt et dårlig rykte på film, noe som har fått mange av oss ikke-lesere til å sette spørsmålstegn ved deres ikoniske status i tegneseriehistorien. Hvordan kan noe så populært og tilsynelatende bra som Fantastic Four-tegneseriene gang på gang føre til elendige filmatiseringer?
Men som på et blunk er det nå 2025 og dermed tid for et nytt forsøk. Det er 10 år etter forrige forsøk, som var 10 år etter det første forsøket på kino, som var… 11 år etter Corman-forsøket. Disse filmene klarer ikke engang å få mønsteret riktig!
For Marvel Studios burde det være en enkel home run, det er nesten umulig å ikke lage den beste filmatiseringen av superfamilien til nå. Og «The Fantastic Four: First Steps» er definitivt et stort skritt i riktig retning, om enn ikke helt et superstrekt Reed Richards-steg.
I motsetning til Marvels typiske «alt-i-ett-univers»-stil, foregår «First Steps» faktisk i et helt eget univers. Vi befinner oss i en 1960-tallsinspirert, retrofuturistisk parallellverden hvor De fantastiske fire er de eneste kjente superheltene.
Familien, som består av Reed Richards (Pedro Pascal), Sue Storm (Vanessa Kirby), Ben Grimm (Ebon Moss-Bachrach) og Johnny Storm (Joseph Quinn), lever dobbeltliv i klassisk superheltstil. Det er en dag som skal reddes fra superskurkene, og middag som skal tilberedes for superfamilien. Men når romguden Galactus (Ralph Ineson) og den mystiske Silver Surfer (Julia Garner) dukker opp, blir det for mye for Fantastic-teamet å balansere.
«First Steps» er blant Marvels bedre filmer i det siste, og forhåpentligvis et tegn på en lysere fremtid. Spesielt sammenlignet med hva studioet har levert de siste årene. Den 60-tallsinspirerte retrostilen gir filmen en distinkt og frisk identitet i en tid hvor superheltfilmer har en tendens til å se stadig mer generiske ut. Og selv om omgivelsene har blitt pimpet opp med kul produksjonsdesign, føles verden likevel mer håndgripelig og ekte enn de flate bildene og CGI-tunge miljøene Marvel vanligvis insisterer på.
Jeg er glad for å bli værende i fremtiden i stedet for å gå tilbake til de dystre utsiktene i alle andre Marvel-filmer. Tegneseriefølelsen er sterk i «First Steps», og det er slik det skal være. Til og med musikken er blant det beste superheltsjangeren har hatt på mange år.
Alle medlemmene av superfamilien er gode og sjarmerende i sine roller. Vanessa Kirby stjeler hele filmen, og Joseph Quinn får sjansen til å vise nye sider av Johnny Storm. Pedro Pascal er kanskje på grensen til å være overeksponert for tiden, men det er ikke til å stikke under en stol hvor engasjerende han er. Ebon Moss-Bachrach trekker imidlertid det korteste strået, da Ben Grimm/The Thing knapt har noe på gang under den steinete overflaten.
«The Fantastic Four: First Steps» kunne like gjerne ha vært en hel film om en families hverdag. Det er ikke behov for et plot! Men det er det selvfølgelig, og det er en blandet pose. I bunnen ligger et moralsk dilemma som kunne ha åpnet opp for en mye mer interessant konflikt, men «First Steps» unnlater å ta tak i det. Det er ment å være drivkraften for hele filmens midtre del, men manuset feier det ganske raskt vekk og nøyer seg med mer lettfordøyelig drama.
En spilletid på under to timer er ikke et problem i seg selv, men det merkes at «First Steps» knapt har tid til å puste. Særlig når karakterene står overfor dilemmaet. Denne verdenen er tilsynelatende ekstremt mye lettere å overbevise og forsone seg med enn vår egen. På mange måter føles det litt for barnslig, selv om det allerede er en tåpelig superheltfilm med romskip, sorte hull og en kosmisk skurk som spiser planeter og kaller seg Galactus.
Men når alt kommer til alt, er dette likevel den desidert beste filmatiseringen av et superteam som er kjent for sine elendige filmatiseringer. Filmfotografiet er utsøkt, musikken er fantastisk og den barnslige tegneseriefølelsen er midt i blinken. Marvel kan gjøre det når de vil. Og mitt håp er at filmer som «Thunderbolts » og «The Fantastic Four: First Steps» vil gjøre det oftere i fremtiden.
Norsk kinopremiere 23. juli 2025.
