Han er ikke et stort navn i filmbransjen – ennå – men få har en like solid CV i TV-verdenen som Matt Shakman. Eller hva med «Game of Thrones», «Succession», «Fargo», «Mad Men», «Six Feet Under» og «House»? Ikke dårlig for en gammel barneskuespiller som i stedet har satt seg i salen for å skape magi bak kamera.
Men til tross for sin manglende erfaring med spillefilm (bortsett fra debuten «Cut Bank» fra 2014 har han holdt seg til TV), er han ingen nykommer i MCU. I 2021 regisserte han alle de ni episodene av publikumsfavoritten og kritikerroste «WandaVision » – starten på Marvels etter hvert ganske brokete TV-satsning.
Nå er han tilbake i Marvel-universet, og denne gangen har han fått i oppgave å introdusere superheltfamilien Fantastic Four for den stadig voksende verden. Historisk sett en ganske vanskelig oppgave, med tanke på Roger Cormans uutgitte 1994-versjon, de latterliggjorte 2005- og 2007-versjonene, og 2015-versjonen som gikk enda raskere i glemmeboken.
Til tross for deres popularitet i tegneserieform, virker det nærmest dødsdømt å filmatisere De fantastiske fire. Men hvordan så Shakman egentlig på oppgaven? MovieZine tok en prat med regissøren av «The Fantastic Four: First Steps » og satte ham på sporet.
– Jeg tror alle disse filmene ble laget med lidenskap og en klar visjon. Men jeg trodde aldri at min film skulle ha en dialog med de tidligere installasjonene. I stedet fokuserte jeg på tegneseriene, som jeg har elsket siden jeg var barn. Jeg hadde over 60 år med materiale å øse av – fra Kirby og Lee til Byrne og Hickman.
– En viktig grunn til at filmen utspiller seg på 60-tallet, er at jeg ønsket å komme tett på figurenes opprinnelse. Det var tiden for romkappløpet, JFKs optimisme – det er en del av deres DNA. De er oppdagelsesreisende, astronauter, eller som vi sier: «imaginauts» – visjonære mer enn typiske superhelter. Jeg ønsket å fange den ånden, en verden der det ikke var Armstrong og Aldrin som først gikk på månen, men Reed, Sue, Johnny og Ben.
Fortell oss om utformingen av den retrofuturistiske verdenen i filmen. Hvordan kom du frem til det visuelle uttrykket?
– Det viktigste var å skape noe som føltes ekte. Jeg liker hvordan man i New York kan se byens historie i ulike lag, og jeg ønsket å legge et nytt lag på toppen av 1960-tallets New York – et fremtidig lag skapt av Reed Richards.
– Reed er den smarteste personen i universet. Han hadde oppfunnet flyvende biler og roboter lenge før han ble Mr. Fantastic – en krysning mellom Steve Jobs og Einstein. Så vi bygde en verden som gjenspeilte 1960-tallets arkitektur og billedspråk, men som også representerte hvordan folk på den tiden trodde fremtiden ville se ut.
– Vi ble inspirert av Kubricks 2001: A Space Odyssey og verdensutstillingen i New York, og tenkte: Hva om hele byen så ut som den utstillingen? Med svevende biler, monorails, UFO-lignende bygninger. Det er både ekte 60-tall og 60-tallets fremtidsvisjon.
Dette er en stor produksjon, en del av et enormt univers. Hvilket press følte du før filmen, og hvordan balanserer du den kreative prosessen med forventningene?
– Det største presset for meg var å yte karakterene rettferdighet. Jeg husker da Kevin Feige presenterte Fantastic Four på Comic-Con 2019 – jeg satt i salen og ble begeistret. Jeg kan ikke tro at det nå er jeg som får lage filmen! Det føles uvirkelig og fantastisk. Jeg føler meg ansvarlig overfor Jack Kirby og Stan Lee, og overfor alle fansen – fordi jeg er en av dem.
Hvor mye kreativ frihet hadde du, og hvor mye måtte du tilpasse til Marvels større historie?
– Det fine er at filmen foregår i sitt eget univers – sin egen jord – der de eneste superheltene er De fantastiske fire. Du trenger ikke å ha sett noen annen Marvel-film eller TV-serie før. Ingen «hjemmelekse» kreves. Men senere vil de selvfølgelig bli en del av det større universet, og det gleder jeg meg til.
– Jeg elsker sammenhengende historiefortelling – men jeg elsker også frittstående serier der man får fokusere på karakterene. Denne filmen er en frittstående film, og så tar Russo-brødrene over i «Avengers: Doomsday», der heltene våre møter andre favoritter. Jeg følte ikke noe press utenfor denne historien – jeg måtte fokusere på karakterene våre og vår verden.
Hva gjorde du for å få de fire hovedrolleinnehaverne til å føle seg komfortable nok med hverandre til å virkelig portrettere en familie?
– Jeg kommer fra en teaterbakgrunn og har stor tro på øving. For denne filmen startet vi med tre uker med prøver der vi snakket om alt – historien til karakterene i serien, relasjonene mellom dem, og vi bygget opp en felles forståelse av bakgrunnen deres. Vi gikk gjennom manuset sammen og analyserte det nøye. Jeg tror det er avgjørende at skuespillerne føler frihet på settet – at de føler seg trygge og støttet.
– Vi jobber med fantasi. Det er litt som å være barn som leker i en sandkasse, men det er det som er jobben vår. Det morsomme for barn i sandkassen er at de får leke fritt – og det er slik vi jobber også. Vi prøver ut ting, leker og eksperimenterer. Det viktigste er at alle leker i samme retning, hvis du skjønner hva jeg mener – at vi alle forstår historien vi ønsker å fortelle, stilen og tonen vi ønsker å bruke. Min største jobb som regissør er å peke ut den retningen, å holde verden og tonen sammen gjennom hele filmen.
– Dessuten er alle skuespillerne utrolig talentfulle i rollene sine. Gode skuespillere kan skape kjemi – det er en del av magien deres. Jeg ville at verdenen og familien skulle føles levende, som om de har en felles historie. Den illusjonen er viktig for enhver film – men spesielt her.
I tillegg til store serier som Game of Thrones og Succession, har du også jobbet lenge med en av mine personlige favoritter – It’s Always Sunny in Philadelphia. Har tiden din med den dysfunksjonelle gjengen på noen måte hjulpet deg med å håndtere familiedynamikken i Fantastic Four?
– Vel, det er en ganske dysfunksjonell familie i «Sunny», selv om jeg vil si at Fantastic Four er mye mer funksjonelle til slutt. «Sunny»-gjengen er en gjeng gale narsissister, mens De fantastiske fire er idealister – de bryr seg om verden, ikke bare seg selv. Jeg elsket å jobbe med «Sunny». Det er utrolig at den har gått på lufta i 17 år – den har vært en stor del av mitt voksne liv.
– Å jobbe med det ensemblet, med mye improvisasjon og lekenhet, var virkelig en perfekt trening. Showet fungerer bare hvis man har det gøy – og gjengen har alltid sagt at hvis de får hverandre til å le, vil resten av verden også le. De er hverandres publikum. Den tilliten og gleden ved å jobbe sammen, det er det viktigste.
Du har allerede fått en smakebit på MCU med «WandaVision». Har tiden din med den serien hjulpet deg i arbeidet med «Fantastic Four»?
– Absolutt, hundre prosent. «WandaVision» var en av de mest personlige og gledelige opplevelsene i karrieren min. Jeg fikk jobbe med et fantastisk team og ble kjent med Marvel fra innsiden. Der fortalte vi en kompleks historie om familie og tap i løpet av seks timer – nå lager jeg en to timer lang film om en annen familie, men temaene er de samme: kjærlighet, relasjoner og barn.
– Begge prosjektene er også stiløvelser. I «WandaVision» hoppet vi mellom sitcom-epoker, her har vi skapt et retro-fremtidsunivers fra 60-tallet. Begge krevde sans for detaljer, autentisitet og verdensbygging – men i helt forskjellige verdener.
«De fantastiske fire: Første steg» har kinopremiere 23. juli.
