16. august 1977 mistet verden en av tidenes største artister da Elvis Presley, bare 42 år gammel, døde brått. Samme kveld skulle han starte en ny turné i USA, men i stedet for å fortsette å trollbinde publikum, forlot han denne verden for godt. De siste åtte årene av sitt liv levde han stort sett på scenen. Sammen med bandet sitt opptrådte han rundt 1100 ganger i denne perioden, og nå har den visjonære filmskaperen Baz Luhrmann vekket Elvis Presley til live igjen for et siste sceneshow.
Under produksjonen av Luhrmanns tidligere biografiske film «Elvis» (2022) fikk han tak i 68 esker med råmateriale fra produksjonene av de to konsertfilmene «Elvis: That’s the Way It Is» (1970) og «Elvis on Tour» (1972). Det var imidlertid et stort problem med alle disse filmrullene: de hadde ikke lyd.
Det tok to år å restaurere materialet og synkronisere bildene med eksisterende lydopptak før Luhrmanns kreative dokumentarfilm kunne bli en realitet. I prosessen med å gjenskape fortiden ble det også funnet et langt lydopptak hvor Elvis selv snakker om sitt liv.
Med hjelp av alt dette råmaterialet har Baz Luhrmann og teamet hans klart å skape noe unikt. Dette er verken en dokumentarfilm eller en konsertfilm, men noe helt eget. Den nærmeste beskrivelsen er kanskje å kalle det en oppslukende musikalsk opplevelse, nesten som å være en del av et bevegelig kunstverk.
Vektløs i en svunnen tid
Vanligvis forteller en dokumentar eller konsertfilm en lineær historie, hvor du kan velge å ta alt i rekkefølge eller hoppe tilbake for å fordype deg i noe – men historien beveger seg fortsatt fremover. Her er følelsen mer som å sveve vektløst i en svunnen tid, hvor tiden beveger seg både fremover og bakover, uten at vi faktisk forlater det livlige, innkapslede Amerika på 1970-tallet.
Fremfor alt er vi en del av publikum der, sammen med Elvis, foran hver konsert. Det som lett kunne ha blitt nok en nostalgifest, føles nå som noe nytt, samtidig som det er sterkt knyttet til estetikken og følelsen fra den tiden.
I tillegg til de åpenbare delene – scenopptredenene – blir vi også servert velvalgte intervjuutdrag og mye materiale fra bak kulissene. Å være en del av hvordan Elvis spøker med bandet sitt og jammer sanger, gjør at han føles veldig levende, selv om han har vært borte i nesten 50 år.
Gjennom materialet får vi ikke bare oppleve Elvis som artist, men også glimt av mannen bak bildet, hvordan han opplevde livet og suksessen sin. Disse små vinduene inn i kjernen av stjernen bidrar til følelsen av å virkelig være nær ham, av å bli kjent med hvem han egentlig var bak all glitteret i scenekostymene.
Det er også fantastisk å oppleve hvor organiske konsertene hans var. I stedet for å ha en nøye innøvd settliste og et gjennomarbeidet sceneshow, fulgte han strømmen. Bandet og Elvis hadde øvd på rundt 150 sanger, noe som ga dem stor frihet til å velge hva de ønsket å fremføre på hver konsert.
Han selv levde etter mottoet om å gi alt på hver konsert; siden publikum alltid var nytt, skulle opplevelsen deres alltid være den beste. Det spilte ingen rolle for ham om det var en håndfull mennesker eller en fullsatt arena. Publikum kom for å se Elvis live, og det var akkurat det han ønsket å gi dem.
En frigjørende liveopplevelse
Med «EPiC: Elvis Presley in Concert» har Baz Luhrmann på en måte vendt tilbake til røttene sine i sin episke spoken word-singel «Everybody’s Free (to Wear Sunscreen)» fra 1997, hvor han hadde en stor hit med sin komposisjon og tilhørende musikkvideo av et høyt anerkjent essay fylt med gode råd til unge mennesker.
Da, som nå, lykkes han med sjelden presisjon i å forene ord og musikk til et pulserende hele. Regissøren har mange ganger tidligere vist hvor utrolig godt han kan jobbe med musikk, både i «Moulin Rouge!» (2001), Netflix-serien «The Get Down» (2016–2017) og hans gjennombrudd «Strictly Ballroom» (1992), for å nevne noen. Og nå har han gjort det igjen.
Selv om Elvis åpenbart elsket å stå på scenen og utvilsomt virket som skapt for det, strøk han i musikk på skolen og led av sceneskrekk gjennom hele livet. Heldigvis er dette ikke noe som merkes i opptredenene hans. Tvert imot er det veldig lett å forstå hvorfor han var en så monumental stjerne gjennom hele karrieren. Det er ingen tvil om hans karisma eller hans åpenbare musikalske talent.
I mangel av muligheten til å se Elvis Presley live på scenen, kommer «EPiC: Elvis Presley in Concert» svært nær en frigjørende liveopplevelse, som er vel verdt å oppleve på storskjerm med kraftig kinolyd.
Kort om «EPiC: Elvis Presley in Concert»
Regissør: Baz Luhrmann
Medvirkende: Elvis Presley
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 1 time og 40 minutter
Norsk kinopremiere: 27. februar 2026
MovieZine-vurdering: 4/5