Men for en blodfan av Star Wars var venting aldri et alternativ. Jeg måtte se den. Ikke neste år. Ikke neste måned. Den natten. Så jeg gjorde det mange desperate fans gjorde på den tiden: Jeg fant en ulovlig kopi ute på internett, skrudde av lyset i stua og gjorde meg klar for det som allerede føltes som et historisk øyeblikk.
For meg hadde Star Wars alltid hatt én super-helt: Ikke Luke… Ikke Han Solo… men Boba Fett. Den mystiske rustningen. Den stille brutaliteten. Dusørjegeren som sa lite, men betydde alt. Gjennom hele oppveksten hadde jeg drømt om å få leve meg inn i en karakter som ham. Og plutselig kom «The Mandalorian», en ensom kriger som så ut som om han hadde gått rett ut av mine egne fantasier om Boba Fett-universet. Forventningene mine var ikke bare høye. De var astronomiske.
Men det jeg ikke visste den kvelden, var at serien kom til å handle om noe langt større enn lasersverd, dusørjegere og galakser langt, langt borte.
Ved siden av meg i sofaen satt nemlig min to år gamle sønn Theon. Liten, varm og søtere enn selve søtheten. Han forsto kanskje ikke hvem Mandalorianeren var, eller hvorfor pappa nesten dirret av begeistring, men han satt tett inntil meg og fulgte med på skjermen med store øyne. Og så kom øyeblikket. Den siste scenen i den første episoden. Den lille svevende voggen åpnet seg.
Baby Yoda.
Hele verden stoppet opp et lite sekund
Jeg husker at jeg så på sønnen min, så tilbake på skjermen, og noe traff meg med full kraft. Plutselig følte jeg meg som The Mandalorian selv. En beskytter. En farsskikkelse på reise gjennom en brutal verden med et lite, uskyldig vesen ved sin side. Og der, i mørket i en norsk stue, startet vår egen funky reise.
De siste syv årene har ikke bare vært en reise gjennom Star Wars-universet. Det har vært en spirituell reise mellom far og sønn. Gjennom eventyr, musikk, tårer, latter og utallige samtaler om “Baby Yoda” og helter med masker. The Mandalorian ble vårt univers. Vår greie. Vårt unike bånd.
Og nå sitter vi her, syv år senere, klare for å se «The Mandalorian and Grogu«. Fortsettelsen på den magiske historien som startet den kalde novemberkvelden i 2019.
Men denne gangen trenger vi ikke en ulovlig kopi.
Denne gangen går vi inn sammen. Far og sønn. The Mandalorian og Grogu.
En etterlengtet retur til det store lerretet
Star Wars-universets etterlengtede retur til kinolerretet er både underholdende og frustrerende på én gang. Regissør Jon Favreau («Iron man», «The Lion King») tar med seg serien over i blockbuster-formatet, men filmen føles definitivt mer som 3 lange tv-episoder enn et ekte kinoeventyr, selv om det er i IMAX. Likevel er det nok sjarm og action til at far og sønn blir underholdt. Men både frysninger og tårer uteblir, dessverre.
Skuespiller Pedro Pascal («The Last of us») er fortsatt solid som den fåmælte dusørjegeren Din Djarin, men hjelmen hans går ikke av før 1 time og 17 minutter har gått, og da er skuespilleren med i en eneste scene… (!) Pedro har, med andre ord, ikke jobbet lenge med denne filmen.
Sigourney Weaver («Alien», «Avatar») er også massivt underbrukt, så det er CGI og puppets som er de ekte stjernene av denne filmen (og de to som spiller Mando under maska.) Dette er forøvrig noe de voksne seerne vi irritere seg mer over enn de unge, tror jeg.
Musikken er leken
Filmen lykkes altså best når den slipper seg løs og omfavner det mer lekne ved Star Wars, og Ludwig Göranssons musikk løfter mange av scenene. Soundtracket gir enkelte øyeblikk en overraskende 80-tallsinspirert nerve som passer overraskende godt inn i denne galaksen. Til og med i rulleteksten så våger Ludwig å leke med musikken. Jeg humret flere ganger.
Filmen sliter en god del med tempo og tyngde, og historien er i overkant enkel og forutsigbar. Flere karakterer får alt for lite å jobbe med utover å flytte handlingen fra ett actionpunkt til et annet. Og ja, filmen er i overkant lang, med tanke på at barn ned i 9-årsalderen kan se denne filmen på kino. Guttungen min ble litt rastløs noen ganger.
Lettbent popcornfilm
Konklusjonen er at «The Mandalorian and Grogu» blir en lettbeint popcornfilm som fungerer best når den underholder. Den prøver så absolutt ikke å være dypt mytologisk eller revolusjonerende, men den gir den unge fansen akkurat nok eventyr, humor og nostalgisk romwestern-stemning.
Dette er definitivt ikke det store kino-comebacket mange Star Wars-fans håpet på, men det er likevel et sjarmerende og tidvis morsomt steg tilbake til galaksen.
Guttungen min på 9 år absolutt elsket den, og til syvende og sist, så er jo det det viktigste for meg, men som en profesjonell filmanmelder, så kan jeg såklart ikke gi mer enn 3 stjerner av 5, men det må sies at de er vanvittig sterke de 3 stjernene, hvis noen lurte.
Korte fakta om «The Mandalorian and Grogu»
Skapt av: Jon Favreau
Medvirkende: Pedro Pascal, Sigourney Weaver, Grogu
Sjanger: Sci-fi, Eventyr, Fantasy, Action
Lengde: 2 timer, 12 minutt.
Premiere: 20. mai
Vises på: Kino
Vurdering: 3 av 5