Når Glinda og Elphabas forhold blir mer og mer komplisert, forverres samtidig også tilstandene i Oz. Etter at Elphaba utfordret trollmannen og hans regime, må hun tilpasse seg sin nye identitet som “den onde heksa fra vest”. Parallelt får Glinda kallenavnet “Glinda den gode”, noe som gjør henne til nasjonens beskytter mot Elphaba.
Noe av det som imponerte og ga opplevelsen aktualitetskraft i “Wicked” fra i fjor, var måten historien om Oz, Glinda og Elphaba speilet også vår egen verden. Reelle land og regimers maktkåte ledere fører daglig sitt folk bak lyset og utnytter dem i propagandaøyemed og det som verre er. Vi trenger ikke nevne navn og land. Vi vet godt hvem det gjelder. Slik er det også i Oz, hvor trollmannen (Jeff Goldblum) og hans ivrige trollkvinne (Michelle Yeoh) fortsetter å manipulere folket til å tro at Elphaba er ond. De trenger en syndebukk og hakkekylling – alt for at deres egne planer og holdninger skal skje fyllest.
Men Glinda, hennes tidligere, og fremdeles så nære venninne, vet bedre. Til tross for at de to har gode hensikter i hjertene sine, splittes de likevel av situasjonen og tingenes tilstand i Oz, og mulighetene for en lykkelig utgang for dem begge, svekkes ytterligere. De av dere som kjenner til historien fra “Trollmannen fra Oz” fra 1939, vet hva som kommer til å skje. Under urohetene i Oz ankommer lille Dorothy med en virvelvind, får med seg tre hjelpere, og… ja, dere som vet, vet.
I “Wicked: For Good” får vi svar på hvem Dorothys tre medhjelpere og følgesvenner både er, og hvordan de ble til. Firspannet vies dog ikke hovedoppmerksomheten, noe som er et godt og smart grep. Ansiktene deres skjules stort sett i det som oppleves å være av stor respekt for originalfilmen, en film som er en av USAs største kulturskatter og filmklassikere. Underveis blir man både rørt, fenget og oppslukt over måten regissør Chu slik har blandet sammen nytt, og gammelt.
Hvorvidt Chu og co har løst alle forklaringsmodellene og koblingene til originalen på best mulig måte, er dog litt vanskelig å bestemme seg for. På den ene siden er det noe veldig befriende med å få svar på ting man lenge har lurt på. På den annen side smyger en liten følelse av kulturell “forvrengning” og “manipulering” seg på – skal man virkelig røre ved en slik nasjonalskatt? Noe av det som “redder” Chu og hans to filmer, er uansett det skyhøye kvalitetsnivået og den åpenbare smittende dedikasjonen til materialet. Filmene hans er riktig nok også basert på musikalmateriale, nærmere bestemt Stephen Schwartz sin musikal fra 2003, igjen løselig basert på Gregory Maguires roman fra 1995, som igjen var basert på L. Frank Baum’s 1900-roman «The Wonderful Wizard of Oz», som altså første gang ble legendarisk film i 1939, regissert av Victor Fleming. (Pjuh!)
For selv om han utviser respekt for blant annet Judy Garlands legendariske Dorothy-karakter, maler han samtidig også nye legendariske og popkulturelle fenomener. Ariana Grande og Cynthia Erivo storspiller igjen som de to heksene – to kvinner som oser av engasjement, energi og følelser. Rent humormessig føles denne filmen litt mørkere og mindre direkte morsom, skjønt Grande og Erivo har dog i det minste én hysterisk morsom “catfight”-scene her som i hvert fall jeg gleder meg til å se om igjen! Samtidig oppleves ikke sangnumrene fullt så slående og fengende kanskje, som i førstefilmen.
“Wicked: For Good” ble selvsagt spilt inn samtidig som førstefilmen, så stil, tone og uttrykk er helt likt som i førstefilmen. Handlingen blir derimot altså enda mørkere denne gang, og noe av historiens sterkeste og bankende vonde, såre hjerte, er måten Glinda og Elphaba rives fra hverandre. Det er umulig ikke å bli oppslukt av måten Grande og Erivo stjeler hvert bilde de er med i, selvsagt også mye takket være kostymer, sminke, scenografi og de mange tungt CGI-gjennomarbeidede tablåene. Underveis blir det etter hvert kanskje i både skumleste og tristeste laget for de minste. Vi voksne derimot, (for ja, «Wicked-universet» er jo minst like mye for oss), aner en litt annen utgang for enkelte av karakterene under lagene av dramatikk.
Til tross for litt svakere sanger, en mørkere stemning og en god dose emosjonell tristesse, sitter man fremdeles og tenker underveis – er det egentlig mulig å gjøre dette stort bedre? Det er nemlig vanskelig å se for seg at disse to filmene kunne blitt gjort mer stabilt sterke, i en tid, en verden og i et hav av produksjonsmessige og kunstneriske muligheter som fort kunne gjort dem langt mer rotete og ustabile. Slike vellykkede giga-blockbustere hører nemlig mer og mer til sjeldenhetene i vår tid. “Wicked: For Good” er ikke uten rom for innvendinger, forbedringer og småjusteringer, men dæven så man bryr seg lite om dette underveis, spesielt når noen av moderne filmhistories største og mest legendariske skikkelser opptrer på lerretet!
