Jeg så den første «Tron» ganske sent, i forbindelse med at «Tron: Legacy» kom ut. Men jeg var ikke ukjent med universet. Som barn hørte jeg nemlig på lydbåndet og leste boka som fulgte med – og snudde side hver gang et spesielt lydsignal kom.
De som vet, de vet.
Det var en fantasifull, stilig og forlokkende verden som ble bygget opp gjennom de to første filmene, og jeg har lengtet etter mer. Nå er tredje film her – «Tron: Ares» – og resultatet? Et rungende … tja.
En velkjent helt
Denne gangen er fokuset på en ny hovedfigur: Ares. Ares (spilt av den notoriske Jared Leto) er et ekstremt intelligent dataprogram, skapt av Julian Dillinger (Evan Peters) – neste generasjon i den for serien velkjente Dillinger-familien.
Dillinger har utviklet en teknologi som kan skape både maskiner og mennesker direkte fra programmer i den digitale verden. Problemet er bare at de ikke varer særlig lenge. Løsningen innebærer litt klassisk industrispionasje – og at Ares må sendes ut i den virkelige verden for å rydde opp i kaoset som følger.
Tilbake i Trons univers
Det merkes at vi er tilbake i Tron-verdenen. Filmen ser fantastisk ut, har et sterkt lydbilde og holder seg tro mot estetikken vi kjenner – enten vi befinner oss i den oppdaterte digitale virkeligheten eller får et lite besøk tilbake til 80-tallet. Det føles kjent – på den gode måten.
Jeg liker også hvordan det digitale designet får slippe inn i den virkelige verden. Kontrasten mellom lys-syklene og den mørke, skitne storbyen er visuelt slående. Det gir ekstra kraft til actionscenene, særlig mot slutten.
Men bare overfladisk
Dessverre fungerer Tron: Ares best – og nesten utelukkende – på et overfladisk nivå. Historien er ikke direkte dårlig, og den duger som en slags ny start med tråder til de tidligere filmene. Men engasjerende er det ikke.
Jeg bryr meg rett og slett ikke. Ikke om hva som skjer med den mystiske koden alle jager etter, og heller ikke om hva som skjer med figurene. Designet er pent, men ikke særlig nyskapende. Ja, karakterene får bevege seg i den virkelige verden som aldri før – men det føles ikke spesielt nytt.
Det samme gjelder historien: Hva tilfører egentlig denne filmen? Jeg vet ikke.
Jeg henger meg også opp i detaljer, som at de klarer å skape organisk materiale fra det digitale. Selv innenfor filmens sci-fi-logikk hadde det vært mer troverdig om appelsinene bare så ekte ut – ikke at de faktisk ble spiselige.
Eller om Ares bare var en mer avansert digital androide, for eksempel.
Jared Leto-problemet
Et annet problem er Jared Leto selv. Jeg vet ikke om en annen skuespiller kunne reddet filmen, men for meg er det vanskelig å skille kunstneren fra kunsten.
Det hjelper heller ikke at han ikke passer særlig godt i rollen. Det er vanskelig å sette fingeren på hva som mangler – kanskje en dose ydmykhet i spillestilen? Han overspiller ikke, men prøver likevel for hardt.
Eller kanskje det bare er jeg som ikke klarer å skille personen fra rollen. Helt mulig.
Mest harmløs
Resten av rollebesetningen gjør en grei jobb, selv om det ikke er noen som utmerker seg nevneverdig – trolig mer manusets skyld enn skuespillernes.
Spesielt synd er det med Gillian Anderson, kjent fra X-Files. En briljant skuespiller, men her redusert til en altfor liten og ubetydelig rolle.
«Harmløs» er egentlig et ganske presist ord for Tron: Ares.
Se den gjerne – om ikke annet for å få med deg den kommende oppfølgeren det hintes til på slutten.
Men ikke forvent noe som pirrer hjernebarken. Nyt heller den glatte, visuelle overflaten.
Det er kanskje bedre enn ingenting.
Kort om «Tron: Ares»
- Regissert av: Joachim Rønning
- Med: Jared Leto, Greta Lee, Even Peters, Gillian Anderson, Jeff Bridges
- Sjanger: Science fiction/action
- Spilletid: 1 time og 59 minutter
- Premiere: 8. oktober 2025
- Vises på: Kino
- MovieZine-vurdering: 2/5
