Superheltenes monopol på filmindustrien er unektelig over.
Det er ikke lenger gitt at neste kapittel i Marvels uendelige saga vil innbringe de store pengene – publikum ble sviktet av både «Thunderbolts» og «Captain America: Brave New World».
Det eneste som ser ut til å garantere publikum tilbake til sirkusteltet, er løftet om at de kanskje kan få gjenoppleve følelsen av en tid da disse filmene fortsatt betydde noe.
Ellers oppnår ikke «Deadpool & Wolverine» stort mer enn å minne oss på at Disney har kjøpt opp nok et studio.
Det var gøy en stund, men alt har sin tid, og publikum er klare for noe nytt. Festen er over. Men det betyr ikke at spandexfolket gir opp uten kamp. Derfor står DC klar ved utgangen og ønsker oss velkommen til et nytt filmatisk superheltunivers. Vi var på vei hjem!
Kan vi virkelig gjøre dette igjen? James Gunn, hjernen bak DCs nye univers, håper det.
«Superman» kaster oss rett inn i et univers som allerede er i full gang. Mange karakterer har allerede ting å gjøre – til og med Supermann (David Corenswet) selv er midt i et oppdrag som har pågått i et par uker. Noen ganger føles det som en oppfølger til en film vi aldri fikk se.
Gunn har sammenlignet det nye DC-universet med både «Star Wars» og «Game of Thrones», og i dette tilfellet er det lett å skjønne hvorfor. I 1977 ble publikum sluppet inn i en galakse fylt med merkelige roboter og en prinsesse med hemmelige planer. Alt de kunne gjøre var å prøve å henge med.
I noen andres hender er det fullt mulig at «Superman» ville ha vært en katastrofe, og noen ganger blir det litt rotete, men det er alltid James Gunns rot. Det er hans unike tone og følelse for sjangeren som gjør at det fungerer gang på gang.
Vi klamrer oss fast for harde livet i en berg-og-dal-bane som sjelden letter på gassen, og som hele tiden er ivrig etter å vise frem den neste sprø ideen. Noen vil slippe taket, men for de som våger å holde fast, er det en givende og forfriskende opplevelse.
Clark Kent – også kjent som Supermann – også kjent som Kal-El – har mye å stri med. Verden er blitt for kynisk for hans renhjertede optimisme. Andre superhelter jobber for store selskaper og ser ikke ut til å bry seg om menneskene i gatene, slik Supermann hevder at han gjør.
Men kan menneskeheten i det hele tatt stole på romvesenet lenger?
Lex Luthor (Nicholas Hoult), milliardæren som uansett ikke har råd til en tupé, gjør alt han kan for å ødelegge Supermanns rykte.
Etter et innbrudd i superheltens festning i Antarktis klarer Lex å avdekke en hemmelighet som ikke bare truer menneskehetens bilde av Supermann, men kanskje til og med Supermanns bilde av seg selv.
David Corenswet, som for hvert intervju overbeviser mer og mer om at han virkelig kan være Supermann, er gull verdt i rollen. Ikke siden Christopher Reeve har Supermann overbevist oss om sin oppriktighet og heroisme på så kort tid. Med litt flaks vil dette være vår nåværende Supermann i lang tid fremover.
Det samme gjelder Rachel Brosnahan som Lois Lane – et castingvalg i verdensklasse. Hvis du var kjent med «The Marvelous Mrs Maisel», visste du allerede hvorfor hun fikk rollen, og resultatet er ren dynamitt på det store lerretet.
En tidlig dialogscene mellom Brosnahan og Corenswet er noe av det mest elektriske superheltsjangeren har levert på mange år.
Ellers er Nicholas Hoult, som først mistet Superman-rollen, en gripende Lex Luthor, og Nathan Fillion gjør det som forventes av ham som en selvgod Green Lantern.
Men til syvende og sist er det faktisk Edi Gathegi som Mr Terrific som stjeler filmen. Fans vil nok trygle James Gunn om en spinoff, men det hadde vært litt magisk om figuren kunne forbli en del av Supermans ensemble. Dessverre er det et ensemble der ikke alle har fått sjansen til å skinne ennå.
Filmfotografiet er for det meste strålende, med flere ekstremt kreative bildevalg som noen ganger ser ut som perfekte gjenskapninger av tegneseriene. Kameraarbeidet er gjennomgående kinetisk og fullt av personlighet, men de brede linsene får av og til filmen til å se billigere ut enn nødvendig. I en eventuell oppfølger håper jeg på en annen kreativ tilnærming.
Selv om superheltenes monokultur ser ut til å være over, finnes det fortsatt perler å finne, og James Gunns «Superman» er en fargerik og forfriskende nytolkning av sjangeren.
På grunn av filmens hektiske og viltvoksende fokus kan den av og til føles litt overfladisk, selv om dybden fortsatt er der.
Men de solide prestasjonene, fra blant andre Corenswet og Brosnahan, løfter filmen som helhet og overvinner de mer rotete partiene. Resultatet er en av de beste superheltfilmene på 2020-tallet. Det sier dessverre ikke så mye, men det lover godt for andre halvdel av tiåret.
