Etter at skrekkklassikere fra 70- og 80-tallet har fått sine remakes, virker det nå som turen har kommet til filmhistoriens femme fatales. Sist ut var Glenn Closes kaninkokende (!) karakter fra «Fatal Atraction», som ble til en lett glemt TV-serie med Lizzy Caplan.
Nå er tiden kommet for «Hånden som rører vuggen», den klassiske psykologiske thrilleren fra 1992, der Rebecca DeMornay hadde sitt livs rolle som en gal, hevngjerrig barnevakt fra helvete. I denne nyinnspillingen er det den nye skrekkfilmdronningen Maika Monroe som tar på seg rollen.
Her heter hun Polly, og hun vikler seg inn i forstadsmammaen og karrierekvinnen Caitlyns (Mary Elizabeth Winstead) familie når de trenger en barnepike. Men Caitlyn innser snart at Polly ikke er den hun utgir seg for å være – og at hun har en skjult agenda som truer familieidyllen.
Det er vanskelig å ikke sammenligne med originalen, særlig når den er så ikonisk. Denne oppdateringen havner dog et sted mellom å være for lik sin forgjenger og å gjøre endringer som ikke helt gir mening.
Skuespillerne gjør jobben
Filmens styrke ligger utvilsomt i skuespillerne. Monroe har blitt en moderne skrekkdronning med filmer som «It Follows» og «Longlegs», og det er fint å se henne spille antagonisten for en gangs skyld.
Hun gjør Polly til en mer plaget og dyster sjel enn en hensynsløs psykopat. Det er til tider fengslende å se henne svinge mellom manipulerende løgner og uskyldig engel. Monroes uforutsigbare blikk gjør Polly til en tragisk antagonist som nesten får deg til å sympatisere med henne.
Winstead er også solid – en sjangerfavoritt etter roller i blant annet «Final Destination 3» og «10 Cloverfield Lane». Hun gir liv til en forstadsmor med flere lag enn den typiske matriarken, med egne demoner og hemmeligheter.
Regissør Michelle Garza Cervera har sagt at hun ønsket å skape en gråsone mellom gjerningsmann og offer. Dessverre fungerer det bare innledningsvis, før rollene som heltinne og skurk er tydelig etablert.
Psykopaten som klarer å lure alle rundt seg, og den stakkars velmenende moren som ingen tror på før det er for sent. Det er en perfekt, ond plan som bare forpurres av en direkte konfrontasjon. Vi har sett det før – tilbake i 1992.
Likner på en TV-film
Selv uten sammenligninger med originalen, er den litt uventet og byr på få overraskelser. Med den truede kjernefamilien og den farlige blondinen med sexappeal ligner det nesten en usedvanlig velspilt Lifetime-film.
Det er til og med lagt til et subplot om Pollys lesbiske forhold og Caitlyns biseksuelle historie. I en scene – som tatt rett ut av en hvilken som helst 90-tallsfilm – kikker Caitlyn inn på Pollys aktiviteter på soverommet. Dette fører imidlertid ikke til noe nevneverdig i historien.
Filmen putrer videre helt til Caitlyns beste venn(Martin Starr) undersøker Pollys fortid, og det hele faller på steingrunn i en pinlig sekvens som ikke skal avsløres her. Deretter følger noen typisk dumme karakterbeslutninger, før det hele blir unødvendig blodig og voldelig.
Det er virkelig trist at den talentfulle Cervera følger opp sin undervurderte debut «Huesera: The Bone Woman» med en slik parentes av en film. Påtvungne budskap og vendinger om traumer og kvinner som støtter kvinner gjør ikke saken bedre.
Originalfilmen var kanskje ikke et mesterverk, men den var polert spenning i all sin enkelhet, som fortsatt huskes i dag. Nyinnspillingen er en blek kopi du ikke vil huske om en uke. La oss håpe denne nyinnspillingstrenden blir kortvarig – før noen får det for seg å gjenopplive «Single White Female».
