Det har altså gått 20 år siden Andy Sachs (Hathaway) stresset seg rundt som motemagasinsjef Miranda Priestlys assistent i det New York-baserte høyprofilerte motemagasinet Runway. Etter å ha erfart Priestlys mildt sagt røffe sjefsstil, skulle man ikke tro at denne duoen igjen ville bli en realitet, men det blir de jo, selvsagt!
Denne gang er det først imidlertid djevelen som innhenter Miranda Priestly selv. For etter at det avdekkes at Runway har hatt et samarbeid med en aktør som setter dem i et grelt lys, henter eieren av magasinet inn hjelp til å redde Prieslys renommé og rykte. Lite aner dog Runways litt korttenkte eier at Miranda og Andy har en problematisk fortid, og følgende møtes de to rake motsetningene igjen.
Dermed er igjen Andy tilbake i lokalene til Priestly, selvsagt til sjefens øyehimlende reaksjoner. Og er det noen som kan himle med øynene, samt blikke motspillerne godt, så er det legende Meryl Streep. Undertegnede er faktisk så fan av henne at han nesten bør kalles for inhabil her, for bare det å se Streep i enhver scene utskiller den ene lykkerusen etter den andre i hodet mitt. La meg forsøke å forklare hvorfor.
Streep som djevelen
Streep har en fremtoning, ansiktsmimikk og en skuespillerevne til å eie bildene hun er med i på en måte som fanger oss umiddelbart. Hun utlyser en aura og personlighet som er som skapt for en rolle som dette. Hennes komiske talent ble for meg oppdaget allerede tilbake i «Døden kler henne» (1992) – hvor rollen hennes som Madeline Ashton faktisk kan minne litt om Miranda Priestly, om man bare ser litt nærmere etter.
Streeps komiske timing kommer til sin fulle rett og blomstrer i en scene hvor hun, sammen med Runway-gjengen, reiser med fly til Milano. For å spare penger i en trang økonomisk tid, er de alle forvist til økonomiklassen på flyet. Dette liker selvsagt Miranda dårlig, så når hun går igjennom businessklasse-avdelingen, kaster hun noen ubetalelige sjalu små blikk, fakter og mumlende ord som viser Streeps komiske talent på en ypperlig måte!
Men la oss ikke glemme Blunt og Hathaway heller. Sistnevnte er absolutt historiens hovedkarakter og er, til tross for sin fremdeles søte, noe naive og godtroende personlighet, blitt markant mer voksen og tøffere. Dette gjør seg utslag i små, morsomme og overraskende replikker som noe de andre, og vi, ikke helt forventer.
Emily Blunt er den klassiske rappkjefta britiske snobben som utfyller de to andre kvinnene perfekt og tilbyr slik enda et komisk innslag i historien. Søte Stanley Tucci som Mirandas høyre hånd Nigel, får forsåvidt lite karakterutvikling her, men fungerer som en viktig brikke likevel, uten å røpe for mye om hvordan.
Lavmælt satire som underholder
«The Devil Wears Prada 2» er en tidssatire som fremdeles handler om tid, sted og aktualitet i alt fra mote, karriere, personligheter som kræsjer, samt også setter fokus på utfordringer rundt vår digitale og sosiale medier-tilværelse. AI-trusselen kommer også inn her, skjønt man skulle gjerne ha sett enda mer komikk og humor rundt dette, spesielt i et motemagasin som nå nesten fullstendig er online og ikke lenger er like mye et papirmagasin.
Men dette er ikke en type komedie á la slapstick klisjé-Hollywood, hvor overtydelige humorpoeng kommer på løpende bånd. Nei, også her ligger nemlig djevelen i detaljene. Og dette er noe av styrken med Prada-filmene – at humor, vidd og satiriske stikk er en mer lavmælt og småvittig studie av oss mennesker, hvor humoren er mindre påklistret enn ved mye klassisk amerikansk film.
Kvalitetene ligger i observasjoner, i humoren og satiren rundt motemiljøet, SOME-kulturen, samt i måten vi mennesker interakterer på. Samarbeidskrasjen mellom Andy, Emily og Miranda byr her på mang en humrende scene, men altså ikke nødvendigvis slik at man gapskratter heller.
Luksuriøs, sofistikert voksen underholdning
I små detaljer tilbyr regissør David Frankel og manusforfatterne Aline Brosh McKenna og Lauren Weisberger oss en sofistikert humor og satire på en måte man som voksen publikummer merker at man setter stor pris på. Her er deilige, snappy og passiv-aggressive replikker, men også her kunne vi også fått langt mer.
Filmen oppleves ellers luksuriøs, med lange passasjer fra både arkitektonisk lekre New York, samt fra vakre Milano, rundt klær, mote, smykker og kjendiser. Flere små og morsomme cameos fra navn som Heidi Klum, Donatella Versace og Lady Gaga forsterker også denne luksus-følelsen, samtidig som filmen for øvrig selvsagt ser lekker ut i bilder, utsnitt og lydmessig.
Det er med andre ord ikke hver dag man blir servert en såpass sofistikert, “lævmælt” og lekker komedie fra amerikansk hold. Filmen mangler dog kanskje de helt store minneverdige scenene, for det er, igjen, i de små detaljene at filmen gnistrer som best og hvor den kanskje appellerer mest til de av oss som har levd en stund.
Til slutt er det også godt å se at hovedkarakterene får en utvikling her, også på den personlige fronten, samtidig som at moralen dreier seg om å finne tilbake til hjertet sitt, i en tilværelse og jobbhverdag hvor overflate betyr absolutt alt. «The Devil Wears Prada 2» er rett og slett noe så sjeldent som en amerikansk kvalitetskomedie det ikke florerer av på markedet.
Korte fakta om ”The Devil Wears Prada 2”
Regi: David Frankel
Skuespillere: Meryl Streep, Anne Hathaway, Emily Blunt, Stanley Tucci, Lucy Liu, Justin Theroux
Genre: Komedie
Spilletid: 2 timer
MovieZines karakter: 4/5