Noen smurfer trenger bare litt tid på å finne sin greie. Og noen filmer om Smurfene trengte litt tid til å… bestemme seg.
«Smurfene: Filmen» er en fargerik og hypermoderne reboot som forsøker å blåse nytt liv i det klassiske smurfeuniverset ved å ta de blå figurene ut av den velkjente soppidyllen og kaste dem inn i vår verden, med en historie som beveger seg gjennom portaler, dimensjoner og overdrevent ironiske blinkskudd til vår egen samtid.
Fra første scene kastes vi inn i en fortelling som vil være både eventyr og samtid, både for barn og voksne, både nostalgisk og nyskapende. Men i sin iver etter å være alt, blir den sprikende og intetsigende. Så hva handler den om?
I Smurfebyen møter vi Navnløs, som har prøvd over 10 000 ting i jakten på å finne tingen sin. For å få navnet sitt. Under letingen åpner han ved et uhell en portal, noe som setter hele smurfebyen i fare.
Det føles som fem forskjellige filmer i én
Det handler dels om en magisk bok, dels om at smurfebyen blir oppdaget av både nye og gamle skurker, dels om å finne ut hvem man er og dels om at det gode alltid vinner. Jeg kan ikke unngå å få følelsen av at forfatterteamet har hatt fem ulike idédugnader og ikke sagt nei til en eneste idé.
Som om Peyos visjon fra 1958, da han skapte Smurfene, ikke holder dagens standard. Ut av det blå har både Gargamel og Gammelsmurf fått en bror. Som om ikke det var nok, er Gargamels bror i et Zoom-møte med sine onde trollmannskolleger og har et podcaststudio i slottet sitt.
Med fare for å høres ut som Buttersmurf – det slutter ikke der. Filmen slipper oss stadig inn i nye miljøer, når smurfebyen er alt vi trenger. Den introduserer oss for nye karakterer, når smurfene er gode nok.
Når et av filmens hovedtemaer (ja, som du sikkert har skjønt nå, forsøker filmen også å ta opp omtrent like mange temaer som det er smurfer i Smurfebyen) er at Navnløs er god nok som han er, blir det tydelig at man i dette tilfellet ikke stolte på at smurfene var gode nok som de er.
Unødvendige blunk til det voksne publikummet
I stedet for å gi karakterene rom til å smurfe, kastes vi gjennom neste portal, neste metavits, neste nikk til en ironisk voksenverden. Hadde filmen bare våget å stoppe opp og stole på at dagens barn ikke trenger raske sceneskift for å holde fokus, kunne ekte magi ha blitt skapt.
Og ja, jeg må motvillig innrømme at jeg lo. En gang. Men mest av alt følte jeg en følelse av tristhet. For et sted i det fargerike rotet kunne man fortsatt skimte det blå.
Ikke alle barnefilmer kan eller vil være klassikere, og det er greit. Men når en barnefilm fortsatt inneholder både danse- og sangscener, og ikke en eneste sang blir lagt til på en spilleliste i etterkant, kan jeg ikke annet enn å tenke at barna våre fortjener bedre.
Saga Kardelo
«Smurfene» kommer på kino 16. juli.
