Vel… here we go again. «Skrik 7» er altså, tro det eller ei, film nummer syv i rekken og det er i år 30 år siden Wes Craven definerte en hel genre med sin legendariske «Skrik» i 1996. Originalens manusforfatter i Kevin Williamson er årets versjons regissør, noe som på papiret er kult – 30-års jubileumsfilmen er altså laget av opphavsmannen selv. Det kunne liksom ikke passet bedre. Eller?
La oss ikke dvele for mye på «Skrik»-historikken, den er nemlig både innviklet, rotete og, i hvert fall for meg, helt umulig å holde styr på. «Skrik 7» forsøker imidlertid å hjelpe oss langt på vei. Den tar nemlig frem rekordmange elementer og koblinger til de tidligere filmene, og da spesielt førstefilmen fra -96. Det er åpenbart at Williamson både har vært nostalgisk og aktet å koble den eldste og nyeste filmen sammen, og det på godt og vondt.
«Hello, Sidney…!»
Etter en lang og klassisk «Skrik»-åpningsscene, speiles åpningen av originalen på nytt, bare at denne gang er “Sidney” datteren til den opprinnelige Sidney, nemlig Tatum Prescott-Evans. Og så, enters «mor selv», scream-queen, og the final girl: Neve Campbell, som dermed er tilbake i serien etter forrige films fravær.
Hun bor nå sammen med sin politiektemann Mark og datteren Tatum (en hyllest til venninnen med samme navn, du vet, hun som endte opp i garasjeporten…spilt av Rose McGowan). Plutselig blir hun oppringt av en som gir seg ut for å ville henne og familien vondt, attpåtil med videoanrop som avslører hvem hen er!
Men… er det egentlig denne personen hun ser, eller er det resultat av AI-baserte bilder? Moderne AI-teknologi spiller nemlig en stor og sentral (hoved)rolle i film nummer syv, noe som både frustrerer og irriterer. Plutselig er det ikke lenger heller sikkert at den man ser faktisk er ekte. Det er så man får lyst til å skrike ut i kinomørket – «Hvilken tid er det vi lever i!?!»
Lite som gjør inntrykk
Men her er vi altså, i en tid hvor det visuelle ikke engang trenger å være reelt, og gudene må vite hvor mange mordere det er der ute, denne gang. Selve plottet og alle karakterene forsøker selvsagt å lure oss hele tiden, og greit nok… det er jo strengt tatt en slik film dette.
Verre er det at, bortsett fra litt rundt Sidney og hennes familie, bryr man seg så lite at når drapene kommer på rad og rekke, så gjesper man seg nesten igjennom det hele. Been there, seen that. Men kanskje verst av alt i en slik film – «Skrik 7» finnes ikke skummel.
Ikke engang flere jump scares klarer å øke pulsen i denne halvgamle skrotten. Og kanskje er det noe i dette, at om man er godt voksen og har sett alle filmene før, så skal det jo mye til for å skremme oss i dag.
Det er riktig nok kjekt å se Neve Campbell tilbake igjen. Hun er liksom hele serien. Likeså med Courteney Cox som Gale Weathers. Men enkelte andre karakterer kan jeg fint klare meg uten, uten å røpe hvem disse er.
En overtydelig hyllest- og fan-film
«Skrik 7» føles som en åpenbar hyllest, fanservice og tilbakekomst av 96-originalen. Her er speiling av de ikoniske scenene, lokasjonene og ofrene, samt musikken til Marco Beltrami som igjen brukes på samme måte. Forsåvidt sjarmerende, men også såpass forventet at ingenting overrasker.
Dessverre gjør ikke ting som dette filmen verken veldig spennende eller alt for oppslukende, selv for fans som meg selv. Enkelte twister og vendinger underveis er dog kule og uventede, men disse kan plutselig bli etterfulgt av genremarkører som irriterer vettet av deg like etterpå. Du vet, av typen hvor morderen dukker opp som fra intet. At ingen hører at noen kommer inn i rommet. Eller at man skjønner hvor Ghostface er lenge i forveien.
Til slutt er det som man vasser rundt i meta- og fan-lagene som Williamson har slått seg løs med, samtidig som dette egentlig bare minner oss på hvor mye mer fantastisk førstegangsopplevelsen var tilbake i 1996.
Ikke misforstå – dette er fremdeles helt kurant skrekkunderholdning, og ikke minst altså for fans, men originalen(e)s energi, surprise-overskudd og skremmende effekt, er over. Enkelte ting skal man ikke overforbruke eller gjenfortelle for mange ganger. Nå har «Skrik»-franchisen virkelig blitt til en sirkel, og biter seg selv i halen. Det må den slutte med nå.
Korte fakta om ”Skrik 7”
Regi: Kevin Williamson
Skuespillere: Neve Campbell, Joel McHale, Isabel May, Courteney Cox, Matthew Lillard, Anna Camp
Genre: Ironisk slasher/skrekk
Spilletid: 1 time 54 minutter
Kinopremiere: 27 februar 2026
Karakter: 2 av 5