Den 19-år gamle Ella sitter i rullestol og ønsker mest av alt i livet å flytte hjemmefra for å studere. Hun håper på å få egen hybel, men isteden plasseres hun på en institusjon med veldig forskjellige typer mennesker, med svært ulike funksjonshemninger. Resultatet er en frihetsbegrensning hun verken vil eller klarer å akseptere. Samtidig møter hun ironisk nok også på det som blir hennes første kjærlighet…
I regi av Mari Storstein, som selv er rullestolbruker, har hun sammen med Tomas Myklebust også skrevet historien og manus. Vi møter på Ella mens hun håper på å få tildelt egen bolig, men Lillehammer kommune tildeler henne heller plass på institusjonssenteret Soltun noe særlig foreldrene hennes rynker på nesen over. Vil hun ikke da heller ha det bedre hjemme, hos dem?
Fra frustrasjon, til flørt
Ella er like fullt fast bestemt på at hun vil forsøke, og flytter så inn på stedet hvor alle typer mennesker bor, i alle aldre, og med ulike funksjonshemninger. Samtidig begynner hun å studere og møter tidlig på den gitarspillende og sjarmerende Oliver som hun raskt finner tonen med.
Samtidig medfører Ellas nye tilværelse på hjemmet Soltun nye rutiner, hverdagslige utfordringer og ikke minst en frarøving av privatliv og frihet, noe hun absolutt ikke liker. For hvordan skal hun kunne oppfylle drømmene og ønskene sine, bak låste dører klokken ni, og med helt annerledes mennesker rundt seg?
«Min første kjærlighet» er et befriende ærlig og sjarmerende coming of age-drama det ikke florerer av innen den filmatiske floraen, verken her til lands, eller internasjonalt. Historien skildrer godt hvordan det er å leve med utfordringer som de Ella og andre har.
Noe av det ironiske er at slike nærmest får ekstra utfordringer i hverdagen, fordi møtet med systemet og byråkratiske prosesser påfører dem enda flere hindre og frihetsberøvelser med sitt tungrodde system. Igjennom historien om Ella viser regissør Storstein klart og tydelig behovet også funksjonshemmede har i livet, rundt privatliv, verdier og valgmuligheter.
Klassiske elementer og rammer
I hovedrollen som Ella ser vi Marie Flaatten som virkelig har et ansikt og en tilstedeværende sjarm som kommer godt igjennom lerretet. Niels Halstensen Skåber har et behagelig vesen over seg som skaper fin og god kjemi med Flaatten, noe som gjør forholdet deres både troverdig og søtt.
Regissør Storstien tar ellers i bruk mange velkjente markører rundt ungdomstid og voksenlivet, mer eller mindre klassiske ting og scenarier som kjennetegner unge menneskers liv. Her er den lille førstegangsflørten, de nye vennene og relasjonene, ny skole, samt utfordringer som kan virke både store og små. Det er med andre ord lett å kjenne seg igjen, i hvert fall om man har vært der selv.
Velbalansert og fin regi
Regien er ellers preget av å være nokså streit, uten de større kunstneriske krumspringene eller audiovisuelle kreativitetene. Filmen er på sitt beste og treffer hardest når den er dønn ærlig rundt Ellas situasjoner. Som når hun må vaskes på badet av en mannlig ansatt. Når hun må legge seg klokken ni fordi det passer de ansatte best. Eller som når hun rett og slett gir bæng i slikt, og ruller sin egen vei. Da er energien i historien til stede på en måte man gjerne skulle ha sett enda mer av.
Det samme med humoren, tidvis galgenhumoristisk, og måten man spøker med alvoret på. Den er herlig og treffende uanstrengt der den kommer, men kunne kanskje også vært med enda oftere, blant annet for å få frem kontraster og banaliteter i Ellas situasjoner. For min del kunne Ella ha smelt i vei og kjørt ned institusjonsdørene enda mer, og jeg ville heiet på henne, hele veien!
«Min første kjærlighet» er like fullt et både viktig, sjarmerende og vellykket tilskudd og utvidelse av en sjanger som vi ikke ser hver dag. Storstein og co viser med sitt effektive og sjarmerende filmspråk hvordan Ella har det, uten å virke verken for politisk eller “hissig” i sine skildringer, ei heller med alt for sentimental tilnærming til denne 19-åringens situasjon. Den balansen er nydelig, og ikke så rent lite sjarmerende i seg selv.