Jane Austen – dette ikonet innen romantisk litteratur. Som i hennes verk er det romantikk i overflod i denne lille romkomedien der fransk møter britisk i et koselig herskapshus på landet.
Handlingen følger Agathe (Camille Rutherford) som jobber i den engelskspråklige bokhandelen Shakespeare and Company i Paris. Agathe er – ikke uventet – desperat singel og en forfatterspire som drømmer om den store kjærligheten.
Fransk romantikk i britisk Austen-miljø
Hennes kvinnebedårende kollega Felix (Pablo Pauly) sender arbeidet hennes til Jane Austen Residency, et to ukers opphold for forfattere på den britiske landsbygda. Der møter hun britiske Oliver (Charlie Anson), en fjern slektning av Austen.
Man trenger ikke være rakettforsker for å gjette hva som skjer videre. Det kanskje mest originale her er at den vanligvis britiske Jane Austen er farget med franske penselstrøk og basert på et originalmanus av regissør Laura Piani, snarere enn på noen av forfatterens verker.
Bridget Jones med fransk aksent
Men det er likevel en romantisk komedie som ofte minner om Storbritannias mest populære bidrag til sjangeren, ikke minst Bridget Jones-filmene og Richard Curtis’ verk («Fire bryllup og en gravferd», «Notting Hill», etc.).
Som i disse filmene er det mye famling og snubling av den typen vi har sett Hugh Grant gjøre i store deler av sin karriere. Det fungerer stort sett, selv om det er tydelig at britene har blitt eksperter på den typen humor – og det er det en grunn til.
Det er heller ikke usannsynlig å trekke flere paralleller til Bridget Jones. Agathe er kanskje en mer sofistikert og intellektuell heltinne (hun er jo tross alt fransk). Men trekantsdramaet mellom henne, hennes lidenskapelige, flørtende kollega (franskmannen) og den stive, distanserende, knusktørre briten er mer enn velkjent.
Ironisk nok, med all den britiske inspirasjonen, følger filmen samme spor som mange Hollywood-filmer gjør. Forskjellen er at her snakker alle fransk i stedet for engelsk – selv om vi befinner oss på den engelske landsbygda i mesteparten av filmen.
At Oliver og andre britiske karakterer tilfeldigvis nevner i forbifarten at de faktisk snakker fransk, gjør det hele litt fjollete. Men egentlig ikke mer enn når utenlandske karakterer uten grunn snakker engelsk med aksent i amerikanske filmer.
Det er litt rart å se både Austen-romantikk og britisk humor på fransk, men det er et slags poeng i de kulturkollisjonene som oppstår. Forholdet mellom Agathe og Oliver er like typisk som det er klassisk.
Hun den Austen-besatte romantikeren, han kynikeren som ikke setter pris på Austen eller kjærlighet i det hele tatt. Verken det første møtet eller begynnelsen av forholdet er selvsagt spesielt konfliktfritt, og følelsene begynner selvfølgelig snart å tine opp.
Kjent, men sjarmerende
I en scene forsvarer Agathe Olivers kritikk av Austen ved å si at Austen faktisk presenterte kvinneskikkelser med både dybde og humor. Filmens omfavnelse av dette er kanskje dens største styrke, for til tross for menneskelige mangler så liker og heier vi på Agathe.
Dette er også i stor grad takket være den talentfulle Rutherford, som etter biroller i «Blå er den varmeste fargen» og «De tre musketerer – D’Artagnan» får sjansen til å regissere sin egen spillefilm. Og hun har sjarm nok til å holde filmen i live.
Hun har god kjemi med de severdige motspillerne Pauly («The French Dispatch») og Anson («Death on the Nile»). De har kanskje ikke de mest interessante, dyptpløyende karakterene, men leverer det historien trenger.
Ellers er det en hyggelig, lettfordøyelig – men muligens forglemmelig – romcom som vil tilfredsstille fans av sjangeren kanskje mer enn andre. Alt er akkurat passe, inkludert den noe forutsigbare historien og doser av både romantikk og humor.
Det er intelligens blandet med den lette humoren, men det er også en følelse av at filmen flørter med publikum snarere enn å omfavne dem. Tempoet er litt tregt og faller kanskje ikke i smak hos dem som er mer vant til Hollywoods tilbud.
Piania (TV-serien «Philharmonia») forsøker i sin fortsatt imponerende spillefilmdebut å balansere flere ulike toner og temaer, men fokuset lander til syvende og sist på en romanse. Denne følger imidlertid kjente spor og er ikke særlig interessert i noe nytt.
Det er en påtagelig kynisme og selvbevissthet rundt romantikken som grenser til selvgodhet. Men midt i klisjeene og kynismen finnes det også hjerte og sjarm, og et budskap om å åpne seg for kjærligheten.
Pianis’ debut er ingen hit, men det finnes inspirerte øyeblikk, som en søt fantasisekvens på en restaurant. Detaljer som gjør at vi gleder oss til neste gang hun kommer. Denne forblir en koselig klem, om enn ikke en lynkjærlighet.
