Den norske regissøren Joachim Trier har tidligere demonstrert sin kunstneriske dyktighet med filmer som «Oslo 31. august» og «Verdens verste mann». Nå er han tilbake på det store lerretet med et klassisk drama om barndomstraumer og sårede kunstnersjeler.
Handlingen er lagt til familien Borgs hjem – et rødt, pittoresk trehus med snekkerpreg og en sprekk som går fra kjelleren og opp til datteren Noras (Renate Reinsve) rom.
Sprekken er et tidløst symbol på såret som har gått gjennom generasjoner. Et sår som er forårsaket av at mormoren i ung alder ble fengslet for sin motstand mot nazismen, en erfaring som senere drev henne til selvmord.
Med dette mørket som bakteppe følger vi sønnen Gustav Borg (Stellan Skarsgård), en anerkjent filmregissør, og døtrene Nora og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas). Nora har gått i sin fars fotspor og spiller teater, mens Agnes jobber som historiker.
Stellan Skarsgård er selvskreven i rollen
Det blir tidlig klart at Nora lider av angst og tilknytningsproblemer, som hun delvis skylder på sin fraværende far, som forlot hjemmet da søstrene fortsatt var små. Gustav preges av visse stereotypiske trekk, som at han stadig flørter med unge kvinner og tyr til flasken når følelsene blir for sterke. En rolle som virker opplagt for Stellan Skarsgård, som til tross for sitt slitne utseende passer perfekt som Gustav.
Mer nyansert er Nora, som ikke er den gale, kreative kunstnersjelen, men snarere skildrer hvordan kreativiteten kan være en frigjørende katalysator og helbredende kraft. Forholdet til søsteren Agnes er også i fokus. En av scenene der de klemmer hverandre slik som barn gjør, er en av filmens sterkeste.
I tillegg til familiedramaet følger filmen også hvordan faren Gustav håper å forsone seg med Nora ved å tilby henne hovedrollen i sin siste film. Et tilbud hun raskt takker nei til, da de «ikke kan kommunisere med hverandre».
I stedet møter Gustav den unge Rachel Kamp (Elle Fanning) i Cannes, som er en fan av hans tidligere arbeid, og som gladelig takker ja til rollen. En rolle som får henne til å tvile på sine egne evner. Elle Fanning har et naturlig, sammenknepet uttrykk som tidvis blir noe ensidig. Hennes rolle er også den som gjør minst inntrykk.
Det ligger en viss ironi i døtrenes samtale med faren om de frie kunstartene, og han klager over tidens borgerlige kunstnere. Samtalen foregår i en påkostet leilighet midt i Oslo sentrum. Filmen skriker middelklasse, men på den annen side er det ikke det som er hovedtemaet, det er kunsten som kommunikasjonsform som står i fokus.
En av Joachim Triers beste filmer
Joachim Trier har også tatt seg noen kreative friheter, som å la noen scener drives av en kvinnelig forteller og et stumt bilde av døtrenes og farens ansikter som skifter i en slik hastighet at de til slutt ser ut til å smelte sammen. Det er en litt for åpenbar metafor for generasjonstraumer som overføres, men samtidig et oppløftende brudd med den rette fortellerlinjen.
Far og datter kommuniserer aldri gjennom ord, men gjennom kunst. Og det er i forståelsen av den andres kreativitet at skrittet mot forsoning kan begynne. Subtiliteten i scenene gir filmen en eleganse og resonans som passer perfekt til tematikken. Takket være sublimt skuespill er dette muligens en av Joachim Triers beste filmer så langt.
«Affeksjonsverdi» er en film for filmelskere, av filmelskere, om betydningen av historier og en feiring av kunstens evne til å helbrede og forene.
Korte fakta: Affeksjonsverdi
Regi : Joachim Trier
Skuespillere: Stellan Skarsgård, Renate Reinsve, Elle Fanning, Inga Ibsdotter Lilleaas, Lena Endre
Sjanger: Drama
Spilletid: 133 minutter
Premiere: 26. september 2025
Vises på: Kino
MovieZine-vurdering: 4/5
