Det er bare et halvt år siden forrige film i «28 Years Later» tok verden med storm i fjor sommer. Regissør Danny Boyle og Alex Garland gjorde comeback med et filmatisk univers som startet tilbake i 2002 med «28 Dager Senere». Et dødelig virus ble spredt fra et laboratorium i England og gjorde at vi mennesker blir som hissige, kjøttetende zombier. 28 år senere er fremdeles hverdagen en kamp for å overleve livsfarlige versjoner av rasen vår, men også de litt mer “rolige” og tilsynelatende normale i blant menneskene kan være en vel så stor trussel….
Ny regissør denne gang er Nia DaCosta som blant annet står bak remaken av «Candyman» i 2021, Marvel-floppen «The Marvels» (2023) og Ibsen-filmatiseringen «Hedda» i fjor. Et bredt spekter av typer filmer fra henne, med andre ord, men i «28 Years Later: The Bone Temple» klarer hun å ta stemning, fokus og skildringen av tingenes tilstand godt videre fra fjorårets film.
(Over)tro, virus og vitenskap
Dette er en både dørgende dystopisk, skremmende og ganske så grotesk skildring når vi igjen vender tilbake til flere av de samme karakterene. Gjenglederen Jimmy Crystal og hans hvithårede disipler har tatt unge Spike til fange og forsøker å indoktrinere ham inn i sin særs voldelige og religiøst befengte tilnærming til livet. Samtidig fortsetter Dr. Kelson (Ralp Fiennes) sin forskning på infiserte menneskers oppførsel og reaksjon på en ny type medisin. Kelson bruker den infiserte, store og skremmende Samson som prøvekanin. Kan det hende at han responderer bra på Dr. Kelsons behandling? Kan viruset virkelig temmes, eller er det bare en ønsketenkning?
Det er med andre ord ikke bare de infiserte “zombiene” som er den største faren – men selvsagt oss vanlige mennesker også. Religion, maktkåthet, griskhet og annet klassisk er drivkraften til særlig Jimmy-sekten, og når disse forsøker å nærme seg Dr. Kelsons “tempel” av menneskebein, er det som to rake motsetninger av arten “homo sapiens” krasjer sammen i duell. Kampen mellom overtro og hersking, versus vitenskap og realiteter, er dermed en stor drivkraft i historien her.
«28 Yeras Later: The Bone Temple» forvalter mye bra, både tematisk i sin skildring av menneskelig ondskap og grådighet, samtidig som de filmatiske kvalitetene absolutt oppleves sterke. Her er det groteske enkeltscener, scener som likevel bare føles realistiske og naturlige, gitt det brutale scenariet i historien. Med Ralph Fiennes i en av de bærende rollene, er det lite som kan gå galt også, si, og både Jack O’Connell som Jimmy Crystal og Chi Lewis-Parry som sterkt infiserte Samson, er også med på å gi filmen tyngde.
En litt uvanlig regi, uten klar hovedperson
Likevel er det som om filmen «mangler» noe, eller si… det siste lille som hever den helt opp. Det narrative løpet er litt fragmentert der det hopper fra karakterer til karakterer, med en fremgang som oppleves litt usikker, enten fra regissør DaCostas side, og/eller av forfatter Garland. En annen ting er fraværet av en tydelig hovedkarakter vi kan knytte oss til. Her er nemlig ingen klar og tydelig helt vi kan føle med og for. Flere av karakterene fra forrige film er altså tilbake også her, som unge Spike (Alfie Williams), men han får så lite skjermtid at heller ikke han føles som en håndfast følgesvenn.
Om ikke annet gjør ting som dette «28 Years Later: The Bone Temple» til en litt annerledes filmopplevelse, hvor altså holdepunktene våre er mer uklare, ja kanskje også dette med vilje, nettopp for å få oss til å føle oss mer usikre og rett og slett alene. For følelsen av en verden hvor man ikke kan stole på noen er jo noe av denne filmseriens beste, og dystreste side, samtidig som håpet likevel også er til stede, ikke minst igjennom Dr. Kelsons karakter.
«28 Years Later: The Bone Temple» er med andre ord ingen gladsak av en filmopplevelse. Underveis klarer den likevel å frembringe mang en viktig, engasjerende og dyptrørende tanke i oss rundt vår egen rase, vår egen tid, og fremtid. Filmen er både spennende, engasjerende og skremmende, selv om den klassiske hovedkarakteren ikke er like fremtredende denne gang. Dette gjør interessant nok filmopplevelsen også langt mer uforutsigbar, noe vi også vet fra de forrige filmene. Til slutt dukker det også opp en liten overraskelse i et spennende comeback i dette universet, noe som legger veien åpen for flere mulige filmer. Jeg blir veldig gjerne med videre.