Husker du lukten? Støvete plast, den litt kjemiske duften av rengjøringsmiddel, kanskje et snev av et teppe som har sett bedre dager. En videobutikk en fredagskveld på slutten av 90-tallet, der tiden virket å stå stille til tross for at køen snodde seg langt frem til disken. Fingre som vandret over sprukne plastomslag, blikk som festet seg på omslag man ikke helt kunne forklare hvorfor man ble tiltrukket av.
Noen ganger valgte man en film fordi den så forbudt ut, noen ganger fordi alt annet var utleid og valget i praksis allerede var tatt for en.
Man kom hjem med noe man ikke hadde planlagt. En skrekkfilm som knapt hang sammen, men som inneholdt scener som har hjemsøkt deg siden, en indie-film som ikke lignet noe man pleide å se, og som derfor flyttet grensen litt. Ofte var det akkurat der, i det skjeve og uforutsigbare, at noe faktisk skjedde. En sprekk åpnet seg, en ny tone slo an, og smaken beveget seg på en måte som ingen bevisst strategi hadde kunnet fremkalle.
Det hadde et navn, selv om vi ikke brukte det da. Serendipitet, kunsten å finne det man ikke visste at man lette etter, og kanskje enda mer: viljen til å gå seg vill en stund for å se hva som ventet der ute i periferien.
I dag har vi erstattet den opplevelsen med en formel. Vi lever i en tid preget av personlig tilpasning, der strømmetjenestene kjenner våre vaner med en nesten uhyggelig presisjon. De vet når vi mister fokus, hva vi hopper over, hvor lenge vi nøler før vi trykker på play, og de vet at vi gjerne beskriver oss selv som nysgjerrige, selv om vi i praksis ofte velger det kjente.
«Du vil kanskje også like» høres ut som en vennlig hånd på skulderen, en diskret veiledning gjennom overfloden. I praksis er det en forsiktig, men konsekvent styring, ikke hard nok til å merkes i øyeblikket, men tilstrekkelig til å forme valgene våre over tid.
Algoritmen har et klart mål: å få oss til å bli så lenge som mulig, og det oppnår den ikke ved å utfordre oss, men ved å bekrefte oss.
Den minimerer risikoen ved å servere variasjoner av det vi allerede har akseptert. Den visker ut friksjonen som ellers kunne fått oss til å stoppe opp og tenke etter. Den bygger en verden der alt føles rimelig, gjenkjennelig og akkurat passe, der ingenting gnager nok til å forstyrre flyten.
Til slutt sitter vi i en speilsal der hver film minner om den forrige, og der neste valg i praksis allerede er forutbestemt av det forrige. Det er behagelig på en måte som nesten føles som luksus, men det er også en bekvemmelighet som sakte gjør noe med oss.
For noe skjer når vi slutter å snuble. Når vi slutter å velge feil, eller i det minste det som i øyeblikket føles feil, og når vi ikke lenger risikerer å bli lei, provosert eller forvirret. Vår smak slutter å bevege seg og begynner i stedet å stivne, som en muskel som ikke lenger blir brukt.
Det som en gang var en reise, blir en rundgang, og vi merker det ikke fordi alt fortsatt fungerer. Vi finner alltid noe å se, vi blir sjelden virkelig misfornøyde, og vi tolker det som et tegn på at systemet fungerer som det skal.
Vi innbiller oss at vi er mer sofistikerte enn noensinne fordi vi har tilgang til alt. Men tilgang er ikke det samme som oppdagelse, og overflod er ikke det samme som bredde. Det ligner snarere på en buffé der hver rett smaker kjent, kanskje til og med godt, men der ingenting virkelig overrasker eller utfordrer.
Algoritmen er ikke vår fiende i noen dramatisk forstand. Den ønsker oss ikke noe vondt, og den fungerer akkurat slik den er ment å gjøre. Problemet er snarere at den oppfører seg som vår mest imøtekommende bekjente, den som alltid nikker, alltid er enig og alltid sier: mer av det der, det passer deg.
Og et sted der forsvinner motstanden, den lille gnidningen som får noe til å løsne og som gjør at en ny opplevelse faktisk kan slå rot. Når alt flyter friksjonsfritt, er det heller ingenting som virkelig fester seg.
Vi merker det først i etterkant, på de kveldene når vi skroller målløst, ikke fordi det mangler innhold, men fordi alt føles utskiftbart. Vi leter etter noe som bryter mønsteret, men vi er opplært til å unngå nettopp det som kunne gjort det.
Kanskje er det der vi må begynne. Ikke med enda en liste eller enda en optimalisert anbefaling, men med et bevisst brudd på det innarbeidede. Det kan handle om å aktivt søke etter det som ikke foreslås, å velge noe som ved første øyekast føles feil, eller å gi tid til en film som ikke umiddelbart belønner oss.
Fremfor alt kan det handle om å vende tilbake til mennesker som veivisere. En venn, en kollega, noen med helt andre referanser enn deg selv, eller til og med noen som ikke kjenner deg i det hele tatt, men som brenner for noe du ennå ikke har forstått.
Det vil ikke alltid gå bra, og noen ganger vil det være en direkte fiasko. Men det var aldri poenget, for poenget var at noe kunne skje, og at vi skulle gi det rom til å gjøre det.
Fredrik Langrath