De av oss som så «28 Days Later» på kino i 2002, husker den nok fortsatt i dag. Filmen ble kanskje mest kjent for sin åpningsscene, der deler av London stenges av for å filme Jim, som har våknet opp fra koma akkurat i tide til zombieapokalypsen, mens han går alene gjennom byens gater.
Alex Garland har i ettertid blitt hyllet som en manusforfatter med høy integritet og teft for original historiefortelling som utforsker eksistensielle spørsmål fra ulike perspektiver. Fra determinisme til skildringen av romvesener som et speil av selvet.
Det er derfor ikke overraskende at den tredje filmen i zombieserien, «28 Years Later», er et dypdykk i temaer som maskulinitet og død. Men måten det skildres på, er leken og unik på en måte som genererer både glimt i øyet, skamklem og uventet fnising. Historien er så symbolmettet at den blir en parodi på «finkino» og gir inntrykk av at skaperne gjør narr av sitt eget manus. Dette er en bragd som også filmens regissør, Danny Boyle, skal ha ros for, som med tidligere titler som «The Beach» og «Slumdog Millonaire» også har bevist at han ikke er redd for å eksperimentere med filmformatet. Noen ganger med et vellykket resultat, andre ganger mindre vellykket.
I motsetning til sine forgjengere (det skal bemerkes at Garland og Boyle er eneansvarlige for den første), utspiller historien seg på en øy utenfor kysten av England, der en gruppe overlevende har skaffet seg et anstendig levebrød borte fra det zombieinfiserte fastlandet. Viruset har blitt drevet tilbake til Storbritannia, som er satt i karantene av resten av verden.
På øya bor pappa Jamie (Aaron Taylor-Johnson) sammen med sin 12 år gamle sønn Spike(Alfie Williams) og den syke kona Isla (Jodie Comer). Det er uklart hva kona lider av, men hun fremstilles stereotypt som en hysteriker med svake nerver. Pappa Jamie er derfor den som har ansvaret for husholdningen og sønnens oppdragelse, som blant annet inkluderer en forhåndsavtalt tur til fastlandet for å lære seg å drepe zombier.
Øya er forbundet med fastlandet via en passasje som bare er tilgjengelig ved lavvann – noe som bidrar til å øke spenningen. Så langt er historien overraskende jordnær, selv om det kornete dokumentarfotografiet brytes opp av arkivopptak fra en rekke krigs- og militærsoner, akkompagnert av en sang om støveltramping. En åpenbar satire og kritikk av diktatur, militarisme og fascistiske tendenser. Hiphop-trioen Young Fathers har laget et lydspor som bidrar med en presis rytme og en drømmeaktig atmosfære.
«28 Years Later» er både utrolig pretensiøs og utrolig tåpelig på samme tid.
Etter hvert som historien beveger seg videre fra zombiefrosseri mot et familiedrama, er veien kantet av alfa-zombier, magiske borddekkere og jakt. Mannlig jakt som et overgangsrituale til voksenlivet. Jakttemaet, som går som en rød tråd gjennom hele historien i form av sønnens eventuelle mestring av pil og bue, er det mest interessante aspektet ved filmen. Det er fordi det gir assosiasjoner til jakt på mat og skinn, samtidig som zombiene ikke er dyr. De er ikke fra naturen, men skapt av mennesker. I dette ligger det en spennende dissonans.
Hadde det ikke vært for at Alex Garland beviser sitt håndverk, ville jeg blitt kvalm av de himmelske referansene, vikingsymbolikken som kryptisk skildres av den svenske NATO-soldaten (Edvin Ryding), eller hvordan Spikes syke mor «intuitivt vet» hvordan hun skal hjelpe en fødende zombie. Derfor ligger latteren like nær som ubehaget. Edvin Rydings prestasjon er overraskende solid i en rolle hvis hovedformål er å generere et vittig stikk til skjønnhetsidealer.
Scenene som heller mot pønkete samtidskritikk enn surrealisme er også filmens sterkeste – selv om det er noe med de skammelig pretensiøse scenene som også appellerer. Litt som å lese tenåringspoesi. Det er noe rått og ærlig over det. Om enn også svært pinlig.
Dette er en zombiefilm der det frodige, idylliske landskapet kryr av rullende lik, men også et sjarmerende forsøk på å bevise hvordan all kunst til syvende og sist handler om døden. Opp- og nedturer, som tidevannet som avgjør karakterenes skjebne.
