Noe har skjedd med Stephen King. Den storproduserende forfatteren har alltid vært populær blant film- og tegneserieskapere, og i det siste har filmatiseringene faktisk vært gode.
«It»-filmene er to av de beste skrekkfilmene som noensinne er laget, «Doctor Sleep» var en blockbuster av høy klasse, «Life of Chuck» hylles som den neste store cerebrale feelgood-filmen, og nyinnspillingen av Arnold Schwarzeneggers «Running Man» ser veldig lovende ut.
Dessverre er «The Institute» unntaket som bekrefter regelen.
Serien følger Luke Ellis, en ung gutt som har fremtiden foran seg. Han får toppkarakterer i alle fag og har nettopp kommet inn på MIT, som en av de yngste søkerne noensinne.
Men i tillegg til å være veldig smart, har Luke en tendens til å skape drama rundt seg. Ting beveger seg rundt ham, spesielt når han blir veldig opphisset. Denne evnen skal vise seg å få ødeleggende konsekvenser for Luke.
Et B-filmsduftende filter over hele serien
En morgen våkner Luke opp, og noe er annerledes. Rommet han våkner opp i ser akkurat ut som det vanlige rommet hans, med samme seng, plakater på veggene og leker. Men det er ikke noe vindu.
Luke har blitt kidnappet og tatt med til instituttet, sammen med andre unge mennesker som har ulike grader av spesielle evner innen telepati og telekinese. Det blir raskt klart at Instituttet ikke har sine fangers beste i tankene, og Luke planlegger å rømme.
På papiret høres «The Institute» ut som en hit. Den er basert på en bestselgende Stephen King-bok og har veteranene Ben Barnes («Narnia», «Shadow & Bone») og Mary-Louise Parker («Weeds») i tunge roller, samt produsenter fra hitserien «From». Men det blir raskt klart at serien er langt fra å leve opp til sitt potensial.
Det hviler et B-filmaktig filter over hele serien. Scenene er treige, mange av dem akkompagneres av en overdreven melodramatisk musikk for å forsterke spenningen, og dialogen er stiv og kunstig.
«The Institute» ligger nærmere såpeoperaer som «Days of Our Lives» enn moderne sci-fi-thrillere som «Stranger Things».
Flere actionsekvenser er så amatørmessig satt sammen at det føles som å se gjenskapninger av forbrytelser som vises i dokumentarer.
Det gir følelsen av å se en gammel Hallmark-serie som gikk på 90-tallet, snarere enn en moderne strømmesensasjon.
Skrekkøyeblikkene er utvannet
Skaperne har også valgt å heve alderen på barna som er innlagt på Instituttet. I boken er Luke Ellis 12 år gammel, i serien spilles han av den nitten år gamle debutanten Joe Freeman.
Det er ikke noe galt i å bruke eldre skuespillere, men valget om å gi barnerollene til flere eldre skuespillere skaper en annen følelse.
«Instituttet» føles mer som en ungdomsserie enn boken gjør. Det som skjer på Instituttet føles ikke like grusomt når det skjer med eldre karakterer (selv om de også legger til en og annen yngre skuespiller), og skrekken blir utvannet.
Verre enn alderen på de unge skuespillerne er imidlertid kjemien mellom dem. Karakterene blir aldri interessante, forholdet mellom dem får ikke nok rom til å utvikle seg. Kort sagt, man bryr seg ikke så mye om hva som skjer med dem.
Unntaket er unge Avery (Viggo Hanvelt), som briljerer med sin barnslige oppførsel og sine sterke overnaturlige krefter. Heller ikke instituttets ansatte er like tredimensjonale som i boken, og det føles vanskelig å knytte seg til dem.
Det er lite spenning å finne i «The Institute». Ben Barnes’ etterforsker avdekker langsomt instituttets hemmeligheter, noe som skaper en viss nysgjerrighet, og det underliggende formålet med instituttet er nesten like interessant som i kildematerialet.
Ellers mangler serien det meste av det som i nyere tid har blitt forbundet med en Stephen King-filmatisering, nemlig spenning og klasse.
«The Institute» har premiere på Max 17. juli. Første sesong vil bestå av totalt åtte episoder.
