Den franske filmskaperen Julia Ducournau ble umiddelbart en kultregissør med sin debutfilm «Raw», om en ung vegetarianer som dras mot kannibalisme. Med sin andre film, «Titane «, sjokkerte hun filmverdenen ved å vinne Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.
Forventningene var derfor store til hennes tredje film. Nå har «Alpha» hatt svensk premiere på Stockholms filmfestival. Men det er ingen kannibaler eller seriemordere i denne filmen.
I «Alpha» er verden rammet av en pandemi, en sykdom som langsomt forvandler de smittede til marmor. En kveld kommer 13 år gamle Alpha hjem med en hjemmelaget tatovering på armen, og moren og familien hennes mistenker umiddelbart at hun er smittet.
Det som følger er i bunn og grunn et familiedrama om traumer, frykt og kjærlighet. Alpha blir utstøtt og mistenkeliggjort, samtidig som hun knytter bånd til sin voldelige onkel.
Når jeg møter Ducournau på den svenske premieren, insisterer hun på at filmen egentlig ikke er så forskjellig fra hennes tidligere filmer. Selv om tonen er annerledes, forblir hun i samme sfære.
– Jeg ser på det å lage film som en kontinuerlig bevegelse», sier regissøren. «Det er ikke slik at jeg lukker av noen del av meg selv etter hver film. Tvert imot prøver jeg å grave i de samme besettelsene, den samme frykten, de samme følelsene som jeg føler.
– Jeg er nesten som en arkeolog som graver og prøver å finne ukjente steder inni meg. Steder jeg hadde blokkert ut eller ting som er usagt, eller ting som er tabu i meg.
«Jeg elsker deg fra A til Å»
I «Alpha» ønsket regissøren å nå et spesielt vanskelig tilgjengelig sted. Mot slutten av «Titane» sier hovedpersonene ordene «Jeg elsker deg» til hverandre. Ducournau forteller at hun hadde «enorme problemer» med replikken, og syntes den hørtes ut som en klisjé. Hun kuttet ordene ut av filmen flere ganger, for så å sette dem inn igjen.
– Så jeg tenkte OK, jeg har åpenbart et problem med disse ordene. Så i den neste filmen skal vi prøve å takle dette problemet, eller dette puslespillet inni meg, og prøve å lage en film som er en «jeg elsker deg» fra A til Å, og virkelig konfrontere frykten min for å uttrykke følelser med ord.
I sentrum av denne kjærlighetshistorien står Alpha, fantastisk spilt av den unge Mélissa Boros. Hun ønsker å komme seg videre i livet, men hindres av sine mistenkelig kyniske omgivelser. Et sted der inne ligger også betydningen av det uvanlige navnet hennes.
– «Jeg har aldri kalt henne noe annet», sier Ducournau. Det var mitt første instinkt å kalle henne det, fordi hun er en karakter i begynnelsen av sitt liv, født inn i en verden der alle ser ut til å dø.
– Det handlet om hvordan man kan være en alfa, en som er i begynnelsen av en ny syklus, som denne bokstaven representerer, i en verden av omegaer, mennesker som er ved slutten av en syklus, og hvordan man kan fortsette å tenke på fremtiden under slike forhold.
«Ville gjøre dem til helgener»
Symptomene på sykdommen i «Alpha» er like skremmende som de er vakre. De smittede menneskene legger grunnlaget for noen av de mest tiltalende bildene Ducournau har skapt i sin karriere.
Det starter med et grått støv som sprer seg over ansiktet. Etter hvert begynner ryggen og til slutt hele kroppen å bli til marmor. Det hadde vært lett å gjøre forvandlingen skremmende, men regissøren går mot sjangerforventningene.
– Med tanke på hvor jeg kommer fra med «Raw» og «Titane», visste jeg at folk forventet noe som lente seg mer mot ren skrekk, noe som handlet om ubehag, uro, frykt og slikt. Noe som var litt mer ekstremt. Og det ville ha vært det motsatte av det jeg ønsket.
– Jeg ville ikke at folk skulle komme for å se et show eller en gore-fest, fortsetter hun. For meg handlet det om å bruke sjangerens språk og grammatikk for å vekke empati og kjærlighet til karakterene.
Dette var noe hun hadde i tankene da hun designet sykdommen som setter skrekk i verden i «Alpha».
– «Marmor er et veldig edelt materiale», sier Julia Ducournau. Det er et materiale som vanligvis brukes til å skulpturere helgener, guder eller hellige konger. Det er veldig knyttet til det hellige, fordi vi ser marmor brukt i templer hele tiden.
Ducournau velger å bruke dette edle materialet på mennesker som er utstøtte, isolerte og forlatt av samfunnet. Her er det en kobling til aids-epidemien, da samfunnet skambela de smittede.
– De fikk høre at de fortjente å være syke, og at de derfor fortjente å dø på grunn av sin livsstil. Og dette er noe som er så moralsk uakseptabelt for meg.
– For meg er det en måte å kjempe for å gi dem den respekten og verdigheten som de har blitt nektet ved å gjøre dem til helgener, ved å heve dem over oss. På samme måte som helgener er i kirken eller katedralen.
«Hun synes han er vakker»
I «Alpha» er det en scene som på mange måter er en nøkkel til hele Ducournaus filosofi. Alpha sitter på et venterom for å bli testet for sykdommen. Der sitter også en smittet person, hvis hele kropp har forvandlet seg til marmor. Alpha kan ikke la være å stirre, og den smittede må konfrontere henne. Men Alpha svarer ærlig – at hun synes han er vakker.
– Da jeg skrev replikken «nei, du er vakker», så jeg for meg hvordan jeg skulle regissere skuespilleren som deretter ble Mélissa. Og jeg noterte meg at jeg må fortelle henne at hun virkelig mener det.
– Det er ikke av høflighet, det er ikke av sosial klossethet i det hele tatt. Hun prøver ikke å fylle tomrommet. Hun synes virkelig at han er vakker.
«Alpha» er i Norge kjøpt opp av distributøren Another World Entertainment og filmen får kinopremiere 02. februar 2026.
