Norsk film tar oss tilbake til Oscarsborg 1940 i Blücher, og regissør Daniel Fahre leverer et storslått krigsdrama om et av de mest dramatiske øyeblikkene i norsk historie. Filmen skildrer både det intense døgnet da oberst Birger Eriksen måtte ta skjebnesvangre valg, og et forhør i 1946 som setter handlingene i perspektiv. Sort-hvitt-sekvensene er et elegant grep, men gjør også at kampens nerve til tider mister litt fart.
På den tekniske siden imponerer filmen. Foto, lyd, klipp og scenografi holder høy standard, og Axel Hellstenius’ manus er stramt og tydelig. Spørsmål om ansvar, beredskap og moral ligger hele tiden i bakgrunnen, og gir filmen en ettertanke som løfter den over ren action. Når selve senkingen av krysseren Blücher kommer, er det da også med full kraft: dundrende lyd, visuelt trykk og et klimaks som både fungerer som spektakulær krigsscene og som moralsk vendepunkt.
Det som derimot trekker ned, er skuespillet i mange av birollene. Flere prestasjoner føles teatralske og overdrevet kunstige, noe som bryter med filmens ellers realistiske tone. Dette blir ekstra synlig når vi setter dem opp mot filmens klare høydepunkter: Bjørn Sundquist er glimrende som oberst Eriksen, en prestasjon som er både jordnær og monumental på samme tid. Hans legendariske replikk «Visst fanden skal der skytes med skarpt!» leveres med en tyngde som sender frysninger gjennom salen. Også Andrea Berntzen utmerker seg som oberstens datter, og gir filmen en emosjonell forankring som gjør den langt mer gripende.
Resten av rollegalleriet – blant annet Jon Øigarden og Terje Strømdahl – gjør solide innsats, men helheten lider av at mye føles litt for oppstilt. Når små, rare detaljer som en birolle som dukker opp i ett sekund og aldri vender tilbake også sniker seg inn, kan illusjonen sprekke.
«Blücher» er likevel en film som tør å være alvorlig og respektfull. Den er ikke bombastisk på Hollywood-vis, men bærer preg av en norsk ydmykhet som både er styrken og svakheten. Resultatet er en engasjerende, lærerik og visuelt sterk film som definitivt har sin plass – selv om man kan ønske seg enda mer råskap og nerve.
Konklusjon:
«Blücher» lykkes med å gi et kraftfullt tilbakeblikk på et avgjørende øyeblikk i norsk krigshistorie. Den imponerer teknisk, og Sundquist og Berntzen leverer to prestasjoner som alene gjør filmen verdt å se. Men med et skuespill ellers som ofte føles overdrevent og en regi som spiller litt for trygt, blir dette aldri helt så sterkt som materialet kunne tillatt.
