Noen filmer ser ikke bare bra ut på et kinolerret – de krever det. De er designet, formet og finjustert for å komme til sin fulle rett i en mørklagt sal, der lerretet strekker seg fra vegg til vegg og lyden omslutter deg som et hav av frekvenser. Dette er filmer som forvandler kinobesøket fra et hyggelig tidsfordriv til en fysisk opplevelse, der du kjenner hver eneste vibrasjon i setet og hvert eneste åndedrag i scenens nerve.
Sommeren 2022 var det nettopp en slik film som fikk liv i en haltende bransje etter pandemiens kjeveslag – «Top Gun: Maverick». Den ble ikke bare en uventet kassasuksess, men også et symbolsk startskudd for kinoens tilbakekomst. Et nostalgisk adrenalinkick med Tom Cruise ved spakene – bokstavelig talt – som leverte den typen bombastisk, høyoktan underholdning som ikke kan gjenskapes hjemme, uansett hvor dyr lydplanken er.
I spissen for dette teknologiske mirakelet sto Joseph Kosinski – en regissør med en ingeniørs blikk for bilde og rytme. Nå er han tilbake med «F1», en film som kan beskrives som en fetter av «Maverick», men der jetmotorene er byttet ut med noe enda mer jordnært – Formel 1-biler. Farten, intensiteten og den hypnotiske blandingen av presisjon og kaos er den samme, men denne gangen med asfalten som arena i stedet for himmelen.
Historien følger Sonny Hayes (Brad Pitt), en tidligere F1-stjerne som vender tilbake til sporten etter et langt fravær for å hjelpe det kriserammede Apex Grand Prix-teamet. Sammen med det unge talentet Joshua Pearce (Damson Idris), teknisk direktør Kate McKenna (Kerry Condon) og eieren Ruben (Javier Bardem) kjemper de mot alle odds i en verden der hvert millisekund teller.
Kosinski har sammen med den Oscar-vinnende filmfotografen Claudio Miranda skapt en visuell opplevelse som minner om John Frankenheimers «Grand Prix» fra 1966 – en film som revolusjonerte måten racing ble skildret på lerretet. Men der «Grand Prix» brukte split screens og praktiske effekter, går «F1» et skritt videre med banebrytende kamerateknologi. Apple har utviklet et spesialkamera basert på iPhone-teknologi for å fange autentiske POV-opptak fra ekte F1-løp, noe som gir filmen en tilstedeværelse som er vanskelig å matche.
Lydbildet er like imponerende. Lyddesigneren Al Nelson, som også jobbet med «Top Gun: Maverick», har skapt et lydteppe som veksler mellom anspent stillhet før start og øredøvende akselerasjon. Hans Zimmers musikk, en blanding av pulserende synther og klassiske strykere, forsterker filmens emosjonelle kurver og gir hver scene en ekstra dimensjon.
Selve fortellingen i seg selv etterlater riktignok noe å ønske. Her har vi en klassisk underdog-historie, hvis dramaturgiske kurver føles like velkjente som en tur på Spa-Francorchamps. Men hva gjør vel det når vi har en høyoktan kinoopplevelse som fyrer på alle sylindere.
Det som virkelig skiller «F1» fra andre storfilmer i samme budsjettklasse, er hvor kompromissløst ekte den føles. I stedet for å la skuespillerne spille foran blå vegger i et studio i Atlanta, har produksjonen blitt tatt ut i den virkelige verden – rett inn i varmen under ekte Formel 1-løp. Filmteamet har rigget spesialbygde kameraer på ekte biler, og de fiktive førerne kjører sammen med sportens virkelige superstjerner.
Max Verstappen, Lewis Hamilton og andre F1-stjerner dukker opp både på kamera og i utkanten av paddocken, noe som skaper en følelse av tilstedeværelse som ikke kan forfalskes i etterproduksjonen. Det er svett, bråkete og nervepirrende – og det er derfor det føles så befriende.
I en filmverden som lenge har vært dominert av CGI-eksplosjoner, multivers og datagenererte monstre, er «F1» en påminnelse med full gass om kraften i praktiske effekter og virkelige miljøer. Her er det ingen flyvende romvesenhærer, ingen tidsreiser eller digitale byer som kollapser – bare mennesker, maskiner og millimeterpresisjon. Noen ganger er det alt som skal til. Og på et kinolerret, med lyden av 1000-hesters motorer som brøler gjennom salen, er det mer enn nok.
«F1» har norsk kinopremiere 25. juni.
