Husker du «The War of the Roses» fra 1989? Filmen som ga det giftige ekteskapet to ansikter, Michael Douglas og Kathleen Turner. «The Roses» er en nyinnspilling av den perlen, og faktisk enda bedre enn originalen.
Ivy og Theo er et britisk ektepar som har fått nok, men som ikke klarer å gi slipp. Vi møter dem først på et nedstemt parrådgivningskontor, der de slenger spydig, velformulert dritt til hverandre. Så ser vi tilbake og følger dem fra kjærlighetens flammende forløper til det som nå er blitt hverdagens kokepunkt.
Det begynte så bra, som det så ofte gjør. Ekteskap, barn og karriere. Men så skjer det noe, karrieren hans kollapser og hennes tar over. Nå er det hans tur til å være hjemme med barna, mens hun finner suksess andre steder.
Forandringen begynner snart å sette sine spor, og det en gang så lykkelige paret begynner å gli fra hverandre følelsesmessig. Misnøye, sjalusi og bitterhet griper om seg og vokser for hvert uoverveide ord som blir sagt. Kranglingen tar snart overhånd, og snart tåler de ikke engang synet av hverandre.
Hun begynner å hate ham, og han hater tilbake, de hater med en glød som bare mennesker som elsker hverandre kan hate med. Det er faktisk ganske trist og nesten smertefullt å se forfallet av lykke og kjærlighet, men det er også og faktisk enda mer forbannet morsomt!
Olivia Colman og Benedict Cumberbatch i hovedrollene som det ulykkelige ekteparet er fantastiske. De er utmerkede hver for seg, men sammen skaper de magi. Kjemien deres er uimotståelig, og dynamikken deres føles like uforutsigbar som den er troverdig. Begge er fenomenalt slagferdige og har perfekt komisk timing i alt de sier eller gjør. De to bærer filmen og hver eneste scene med bravur, og jeg tar meg selv i å håpe flere ganger at deres vekslende spytting av galle aldri vil ta slutt.
Også ellers er filmen godt spilt. Spesielt Kate McKinnon og Andy Samberg er midt i blinken som de gifte vennene Amy og Barry med sine egne ekteskapsproblemer. McKinnon er som vanlig på hugget og leverer noen av filmens morsomste replikker og uttrykk med sin sedvanlige presisjon.
Tony McNamara har skrevet manuset, som er basert på Warren Adlers roman «War of the Roses». McNamara er en favoritt, siden han skrev de to mesterverkene «The Favourite» og «Poor Things» av Yorgos Lanthimos. Også her er karakterbeskrivelsene, de skarpe observasjonene av middelalderens mange mageplask og den pirrende dialogen helt mesterlig.
Manusets største styrke er at det klarer å balansere skarp og bitende samfunnssatire med varme for sine karakterer. Resultatet er et analytisk, men også empatisk portrett av en hjemlig krig som gir rom for publikums egne refleksjoner. Dette skaper en gjenkjennelse som både river og morer på samme tid.
Fotografiet fanger parets perfekt polerte overflate, men også klaustrofobien under den. Produksjonsdesignen er gjennomtenkt, med et øye for ofte absurde detaljer som forsterker filmens ironiske tone. Som den irske mosen på taksteinene, eller dolken i det nye, gamle spisebordet fra den spanske inkvisisjonens tid. Disse små detaljene bidrar til den mørke humoren, men også til melankolien som følger tett i hælene.
«The Roses» er en sylskarp, varm og til tider hysterisk morsom dramakomedie som sier mer om ekteskapets kvaler enn de fleste egentlig ønsker å vite. Med satirisk eleganse, tøylesløs humor og utrolig dyktig skuespill er dette en nyklassiker som bare må oppleves.
