Forestill deg at du våkner opp en morgen og ser at du er fanget i leiligheten din av en vegg som plutselig har dukket opp. Den er både ved dørene og vinduene. Det er det som skjer med ekteparet Tim (Matthias Schweighöfer) og Olivia (Ruby O. Fee) i denne tyske krimfilmen.
Allerede før de ble fanget i hjemmet sitt, var stemningen svært anspent og forholdet mer eller mindre over, og nå settes psyken på harde prøver når de to tvinges til å samarbeide for å komme seg ut av trøbbel samtidig som de forsøker å bearbeide et traume. Ambisjonen om å etablere forholdet og personene først og deretter plassere dem i mysteriet for å skape både spenning og dramatikk er tydelig.
En merkelig kontrast mellom innhold og tone
Det som kunne ha vært en mørk og intens thriller, tar en overraskende vending og blir mer et utstillingsvindu for i det minste intensjonelt finurlig underholdning. Jo mer eksentriske karakterer som introduseres, jo mer skrudd blir det, og de som vil ha en skremmende film, vil ikke få det. Selv dramaet holder igjen på angsten, til tross for at forholdet som står i sentrum er svært betent og bunner i sorg. Det er uventet mange forsøk på humor.
Kontrastene mellom innhold og tone skaper en underlig opplevelse som gir inntrykk av at manusforfatter og regissør Philip Koch ikke vet hva han egentlig vil skape. Spenningen er aldri det minste stram, og dramaet forblir overfladisk.
Panikken hos de innesperrede er ikke merkbar. Selv i scener som skal være følelsesmessig sterke, blir jeg ikke rørt. Humoren er ofte anstrengt. Kommentarer om paranoia og statlig overvåkning slenges inn i dialogen, men uten substans slik at de blir meningsløse.
Kunstnerskap som bare blir rart
Det eneste som holder meg engasjert, er et originalt konsept presentert på en måte som gjør meg nysgjerrig på hva som faktisk skjer og hvordan det vil ende. Alt rundt veggen er både vakkert og mystisk, så på det nivået lykkes filmen.
Jeg skulle imidlertid gjerne sett at det ble bygget opp mer trussel- og farestemning rundt dette. Lengre spilletid ville ha gavnet både dette og dramabiten.
Alle interiørmiljøene er åpenbart konstruerte kulisser, og det er ikke gjort noe forsøk på å få dem til å se ut som virkelige hjem. Ikke noe lys gir et naturlig inntrykk. Det er enten sterilt eller et neonshow. Fargene er ofte grelle, men i enkelte scener polert high-tech uten sjel. Eksteriørene har filtre som skriker kunstig livløshet. Jeg får inntrykk av at de har vært ute etter det kunstneriske, men det blir bare rart.
En konturløs skisse
Skuespillet er så spredt at alle skuespillerne ser ut til å tro at de er med i forskjellige typer film. Ingen ser ut til å vite hva de skal gjøre med rollene sine, og det er ikke noe naturlig samspill mellom dem. Spesielt den ellers utmerkede Schweighöfer føles bortkastet her, selv om han er den som faktisk kommer nærmest en akseptabel prestasjon.
«Brick» har potensial til å imponere takket være et interessant oppsett, men det er ikke nok til å bære en hel film. Manuset er i beste fall en skissemessig skisse, og iscenesettelsen av det total forvirring. Når nysgjerrigheten rundt veggen er tilfredsstilt, er all interesse for filmen tapt.
«Brick» slippes på Netflix 10. juli 2025.
