Skrekk-rebootene av elskede barndomsfigurer fortsetter. Den smertelig dårlige «Ole Brumm: Blod og honning» ble laget utelukkende for å kapitalisere på hvordan den første Ole Brumm-boken ble offentlig tilgjengelig og startet det såkalte Twisted Childhood-universet.
Etter «Ole Brumm 2» og den relativt utålelige «Peter Pan’s Neverland Nightmare» (som kom tidligere i år), er det nå på tide at Disneys elskede hjort får en dose monstersminke. Det er imidlertid ikke like søtt som Felix Saltens opprinnelige bok fra 1923 eller Disneys animasjonsfilmversjon fra 1942.
Bambis hevn – blodig og ambisiøs
Her er hovedpersonene en mor (Roxanne McKee, «Game of Thrones») og en ung sønn (Tom Mulheron, «Casualty») som er på vei til middag med farens (uventet) dysfunksjonelle familie. Etter en bilulykke blir de jaget av det muterte titteldyret som er ute etter blodig hevn.
Er det én ting disse skrekkfilmene basert på barnefortellinger har til felles, så er det en overraskende seriøs ambisjon. Dette er tross alt britiske filmer som – på godt og vondt – mangler det amerikanske glimtet i øyet som vi finner i for eksempel Death of a Unicorn.
Man skulle kanskje tro at de, og særlig denne, kunne ha trengt litt mer humor og kanskje ikke tatt seg selv så fordømt alvorlig. For denne filmen er like mye en tåpelig monsterfilm som et familiedrama om skilsmisse og fraværende foreldre.
En film for Greta Thunberg?
Den vever også inn samfunnskritiske budskap om dyrs rettigheter og miljøødeleggelser – er dette en film for Greta Thunberg? Ikke uventet fungerer dette mindre godt og er vanskelig å ta på alvor. Det er tross alt en film om drapsmannen Bambi.
Det som fungerer bedre rent underholdningsmessig, er all Bambi-actionen med sjenerøs slapstick-splatter og blod. Det er både forfølgelsesscener i et gledelig tempo og kreative, forseggjorte dødsscener.
Det er neppe slik at James Cameron eller Michael Bay trenger å være bekymret. Mye av det er halvferdig, som seg hør og bør på grunn av det lave budsjettet. Spesialeffektene spenner fra greie til billig CGI.
Skuespillet er heller ikke av Oscar-klasse, selv om ensemblet gjør det på en måte som får en til å lure på om de vet hva slags film de er med i. Det er stort sett ukjente skuespillere bortsett fra McKee, og realityfans vil kanskje kjenne igjen Samira Mighty («Love Island», «X Factor»).
Bambi selv forblir et ganske anonymt B-film-monster, som snerrer, grynter og river ofrene sine i stykker på mest mulig brutal måte. Det er ikke mye som overlates til fantasien. Det blir litt slasher-repetitivt, med offer etter offer.
Samtidig bys det på noen relativt uventede vendinger. Det er ikke en historie som imponerer direkte, men det er – som i de andre filmene – en pirrende ambisjon om å lage noe mer og større enn en forglemmelig B-horrorfilm.
Stampes tilbakekomst
Dette kommer tydeligst frem i den beste og morsomste scenen, når en karakter møter Stampe – kaninen og Bambis beste venn fra originalfilmen. Betydelig mindre søt og mer skummel her, med en gjeng angripende kaninvenner.
Scenen ligner nærmest en bevisst (?) parodi på sekvensen i «The Lost World: Jurassic Park» der Peter Stormare blir en snack for en flokk små dinosaurer. Den allerede halvhjertede underholdningsverdien kunne definitivt ha blitt hevet et nivå med mer av denne typen humor og inspirasjon.
«Bambi: The Reckoning» er, til tross for sitt bisarre oppsett, faktisk en ganske typisk mellomfilm. Den leverer det man forventer av den, har akkurat passe mye moro mens den gjør det, og er lysår bedre enn «Ole Brumm: Blod og Honning» eller, for eksempel, «Sharknado» (noe som ikke sier så mye).
Den er imidlertid ikke så morsom som den kunne vært, og overraskende konvensjonell. Med tanke på hvor mye severdig skrekkfilmfans har blitt tilbudt på kino i år, kan du nok vente på streaming hvis du virkelig er nysgjerrig.
