Det starter umiddelbart. En mann med bistert ansikt kjører bilen sin mot et mål. Besluttsomheten i øynene hans avslører en desperasjon som pulserer fra hver eneste pore i ansiktet hans. Vi skjønner umiddelbart at noe virkelig ille kommer til å skje. Og det gjør det også.
i 1977 har Tony Kiritsis fått nok og blir sint, veldig sint. Så midt på lyse dagen drar han til Mortgage Hall og kidnapper den voksne sønnen til direktøren i kredittforetaket som har slått ham konkurs. Med en ståltråd rundt halsen på offeret spenner Tony et haglegevær fast til hodet hans (en såkalt død manns ståltråd). Deretter tar de seg til Tonys leilighet med politi og journalister i hælene. Det hele sendes direkte på TV, og hendelsen blir raskt et sirkus som tiltrekker seg enorm medieoppmerksomhet.
Gus Van Sant utdyper det enkle premisset med sin karakteristiske, observante stil. Lange, rystede kameraføringer kombineres med nærbilder av svette ansikter og innslag av svart-hvitt arkivmateriale. I denne visuelle konteksten får Skarsgård rom til å leve ut Tonys tiltagende galskap. Det blir også avgjørende for å forstå hvordan og hvorfor situasjonen eskalerer når konsensus uteblir.
Tempoet er gjennomgående høyt og hele tiden gjennomsyret av en underliggende angst, men også mørk humor. Filmen våger å hvile i monologer, mens andre scener eksploderer i forhastede beslutninger, noe som skaper en rykkete rytme som tilfører situasjonen enda mer kaos, og det fungerer godt
Med kjærlighet til taperen
Van Sants fokus på outsiderens perspektiv og hans empati for de fortapte karakterene forvandler kidnappingsplottet fra en enkel kriminalhistorie til en moralsk studie. Filmen kretser rundt konflikten mellom vanvittig hevnlyst og ettergivenhet, og stiller spørsmål som hvem som har skylden, hvem som er offeret og hva rettferdighet egentlig er til syvende og sist.
De urbane omgivelsene og fargesettingen, som tenderer mot skittent brunt og mørkegult, plasserer dramaet i 1970-årene, men forsterker også følelsen av moralsk forfall. Klasseskillene i samfunnet er dype, og misnøyen er til å ta og føle på.
Lydbildet er sparsomt, men effektivt. Dempede basslyder, byens fjerne brøl og plutselige, skarpe innslag av improvisert jazz bidrar til følelsen av trussel og klaustrofobi. Bortsett fra i noen få låter, går musikken sjelden melodisk inn. I stedet skaper den en uregelmessig puls som synkroniseres med hovedpersonens rastløshet.
Bill Skarsgård stjeler showet
Bill Skarsgårds portrett av Tony er kompromissløst. Han bærer karakterens paranoia i hver eneste bevegelse med et brennende blikk, samtidig som øynene hans avslører mannen bak. Hans høylytte gestikulering minner meg om en ung Stellan på sitt beste, og jeg kan bare takke den genpoolen. I flere scener byr Skarsgård på plutselig latter, frustrasjoner og uventede ansiktsuttrykk, som jeg antar er improviserte. Det er en balansegang å få sterke uttrykk til å føles naturlige, og noen ganger er han farlig nær ved å overspille, men han klarer alltid å bremse ned i tid og lande presist.
Som det stakkars offeret Richard Hall ser vi Dacre Montgomery. Selv om han ser mest torturert ut, gjør han det godt. For 72 timer i en piggtrådkrage er nok akkurat det – pinefullt.
Domingo Colman spiller radiosprederen Fred, som hjelper til med å løse opp i dramaet. Stemmen hans og noen fine soul-låter han spiller på lufta er balsam for de dystre bildene, selv om jeg gjerne hadde vært foruten det sidesporet.
Al Pacino gjør en minneverdig, men flyktig opptreden som Richards tyranniske far. Han nekter å gi Kiritsis den unnskyldningen han krever, til tross for sønnens desperate bønner. Han spør til og med hånlig om Richard lider av «Stockholm-syndromet». Det høres morsomt ut der og da, men er fullstendig hjerteløst med tanke på dukken som er festet rundt halsen på avkommet.
Handlingen er begrenset til én hendelse, og selv om den hendelsen er et fascinerende stykke kriminalhistorie, er det ikke helt nok. Plottet er tynt og slutten forcert, noe som ville ha passet bedre i en politiserie enn i en film.
Til tross for noen innvendinger byr «Dead Man’s Wire» likevel på en opplevelse som aldri blir kjedelig. Mye takket være Bill Skarsgårds tilstedeværelse og et foto som gjør urban elendighet til arbeiderklassepoesi. Van Sant utforsker sårbarhet og ydmykelse og hvilke konsekvenser det kan få. Resultatet er en ubehagelig, morsom, tidvis ujevn, men underholdende film.
