Kevin Williamson er mannen som har skrevet mange av filmene og seriene som har fulgt meg gjennom barndommen. Jeg var en trofast ukentlig seer av «Dawson’s Creek» og en stor fan av både «Scream» og «I Know What You Did Last Summer». Så det er med spenning jeg setter meg inn i dette nye krimdramaet skapt av ham.
Måten dialogen i forholdsdelen leveres på minner om tonen i «Dawson’s Creek» når skuespillerne snakker med lav, skjelvende stemme og legger til bønnfallende hundeøyne. Samtalene munner alltid ut i enormt sentimentale replikker som Williamson og hans medforfattere tydeligvis har utformet med sans for detaljer. Når voksne mennesker, og ikke tenåringer som Dawson, snakker slik, føles det pinlig og konstruert. Dessuten er replikkene ikke like presist formulert som i den serien.
Et stressende virvar
Handlingen minner om en billig såpeopera. Mens vi følger medlemmene i en familiebedrift, får seeren presentert de elementene som vi vanligvis finner i den typen serier med ekteskapsproblemer, utroskap, maktspill og konflikter i massevis. Det er «Dallas» med kriminalitet. Så mange tråder å følge på en gang fungerte der fordi spilletiden var nesten evig, men med dette begrensede tidsspennet blir resultatet et stressende virvar.
Det mest forunderlige er imidlertid skiftene mellom den nesten smøraktige glattheten i relasjonsskildringen og den harde kanten i krimdelen, som til tider blir svært blodig med en godkjent følelse av realisme om hvordan narkotikahandelen og underverdenen fungerer. Tonen smelter aldri sammen til en fungerende helhet. For å gjøre det hele enda mer forvirrende, får vi i enkelte scener også svart humor om vold som føles særdeles malplassert når den dukker opp.
Intriger i massevis
Settingen for historien er den idylliske lille kystbyen Havenport. Familien Buckley har drevet fiske der i flere tiår, men det er en utdøende næring. For å spe på kassa smugler de også heroin på båtene. Vi får være med når noe går galt og de kriminelle aktivitetene risikerer å bli avslørt. Familiefaren Harlan (Holt McCallany) har lenge holdt seg unna kriminaliteten, men nå dras han inn i den og må bli kriminell igjen for å redde familien sin.
Den voksne og gifte sønnen Cane (Jake Weary) sliter med å finne den tøffe fyren inni seg etter hvert som trusselen mot Buckley-familien vokser, samtidig som han prøver å motstå å falle for eksen Jenna (Humberly González). Den iskalde moren Isabelle (Maria Bello) gjør forretninger bak sin manns rygg. Den voldelige datteren Bree (Melissa Benoist) vil gjøre hva som helst for å få treffe tenåringssønnen Diller (Brady Hepner), som hun har mistet foreldreretten til. DEA-agenten Marcus (Gerardo Celasco) er desperat etter bevis. Det skorter ikke på ambisjoner om å skape dramatiske intriger.
Topher Grace underholder over the top
Ingen karakterer introduseres før vi forventes å engasjere oss i dem, men fortellingen er likevel i full fart fra første stund. Dette gjør opplevelsen ekstremt overfladisk, og bidrar sikkert til det generelt flate skuespillet. Ikke engang den ellers alltid grusomme Maria Bello makter å utrette noe av verdi. Den eneste som gjør et spesielt inntrykk er Topher Grace, hvis portrett av en leder for et narkoimperium er så over the top i storslagne gester og glatthet at det burde ha vært latterlig, men hans evne til hele tiden å la oss ane morderen under overflaten gjør det briljant.
Selv om «The Waterfront» ikke kan beskyldes for å være kjedelig, føles det som om den bommer på nesten alle plan. Det er tydelig at den ønsker å berøre folk med sine budskap om for eksempel familiens ære, men manuset er for tynt til å lykkes. Som krimserie mangler den den nødvendige kanten, og Buckleys kamp mot andre kriminelle og loven blir aldri spennende å følge. Jeg la alt jeg hadde sett sporløst bak meg i det sekundet den var slutt.
Hele første sesong av «The Waterfront» er nå tilgjengelig på Netflix.
