«The Life of Chuck», basert på en Stephen King-novelle med samme navn, deler den mysteriefylte handlingen inn i tre ikke-lineære kapitler.
I den første delen, som er «Chapter 3», møter vi skolelæreren Marty (Chiwetel Ejiofor) mens han lytter til en elev som står ved tavlen og leser dikt av Walt Whitman. De blir avbrutt av nyheten om at en del av California har rast sammen og forsvunnet i havet.
Snart dør internett, og verden er igjen avhengig av analog TV for å få nyheter. Det er dystre nyheter – verden er i ferd med å rakne! Jordskjelv, vulkanutbrudd (til og med i Tyskland), skogbranner, og så faller California bit for bit ned i havet. Det er en mørk verden som presenteres, men ikke skremmende, snarere bisarr i gammel «Twilight Zone»-ånd. Følelsen som formidles er en stille aksept.
Det eneste varige er skilt som takker Chuck for «39 flotte år», uten at noen vet hvem han er. Reklamen er overalt, på TV, som graffiti og på reklametavler rundt om i byen, til og med som hologrammer i vinduer. Et slags triks eller en spøk? En performancekunsthappening? Vi får ingen svar – ennå.
Tom Hiddleston takker for seg i et frydefullt dansenummer
I det andre kapittelet får vi endelig møte Chuck (Tom Hiddleston). Tonen er varmere, mer solfylt og kulminerer i et smittende dansenummer. Chuck har bare ni måneder igjen å leve, forklarer voiceoveren, men vi føler ingen sorg. Bare glede.
Så endelig, første akt, med Chuck som barn (Benjamin Pajak) og tenåring (Jacob Tremblay). Solfylte barndomsminner, til tross for foreldrenes tidlige død. En bestemor som elsker å danse, og som lærer ham pardans på kjøkkenet. Skoleballet der Chucks dansetrinn gjør suksess. Og Chucks pragmatiske bestefar som veileder ham for fremtiden. God i matte? Regnskapsfører er et trygt og sikkert yrke.
«The Life of Chuck» er varm og velfortalt, en underholdende film som, i hvert fall i første akt, lar oss gjette hvor den vil hen. Men snart faller brikkene på plass. Karakterene fra første del skimter senere hverandre i ulike sammenhenger. Verdenene møtes. Filmen stiller spørsmål om hva vi selv er laget av?
Er vi bare summen av våre minner? De personlige universene vi bygger opp i løpet av livet – og hva skjer med dem når vi dør? Filmen sår frø av tanker som, i hvert fall for meg, spirer i etterkant. Den ufattelige vidden av alle de millioner av ulike universene hver og en av oss skaper og lever i, hvert og ett unikt. Med en sluttdato. Vanskelig å gi slipp på slike tanker når de først har festet seg.
Eksistensielt mesterverk eller gammeldags sci-fi?
Man kan også se filmen som en litt mystisk sci-fi-fortelling i en vagt gammeldags innpakning. Litt som Spielbergs «Amazing Stories» med røtter i «Twilight Zone» og 50-tallets sci-fi-serier. Eller 80-tallets New Age-eksistensialisme. Ikke 100% relevant, men en vellaget og underholdende filmopplevelse. Det er tankegodset som trekker karakteren opp.
«The Life of Chuck» hadde premiere på filmfestivalen i Toronto i fjor høst, der den vant den store publikumsprisen (foran både Oscar-vinnerne «Anora» og «Emilia Perez»). Filmen er lavmælt, enkel og rett fram fortalt. Tempoet er bedagelig og åpningen tar (nesten for) lang tid, men det er mye varme og glede her til tross for de tunge spørsmålene som henger igjen etter kinobesøket.
Mike Flanagan, som også har regissert Stephen Kings «Dr. Sleep» og «Gerald’s Game», står for regien. Selv om filmen neppe faller inn i skrekkfilmsjangeren, finnes det overnaturlige ingredienser som gir følelsen av et krypende ubehag. Som den låste døren i tårnværelset i besteforeldrenes hus. De påstår at det er fordi gulvplankene er råtne, men når Chuck finner nøkkelen og sniker seg ovenpå, viser det seg at rommet skjuler noe helt annet …
Filmen føles for det meste varmt og kjærlig fortalt, og det er de solfylte bitene man husker i ettertid.
«The Life of Chuck» har norsk kinopremiere 29. august 2025.
