Akkurat når du trodde det var trygt å starte opp den høyteknologiske dukken din igjen … M3gan er tilbake, denne gangen sammen med en enda mer avansert AI-robot. Regissør/forfatter/produsent Gerard Johnstone vet at en oppfølger krever mer av det samme, og ikke overraskende er oppfølgeren til Blumhouse-suksessen fra 2022 både større, lengre og mer påkostet.
Vi møter igjen Gemma (Allison Williams), som skapte den titulære dukken for å holde sin foreldreløse niese Cady (Violet McGraw) med selskap. Etter blodbadet i den opprinnelige filmen er Gemma en aktivist for at myndighetene skal straffeforfølge AI-brukere. Hun har imidlertid andre ting å tenke på når hun må stoppe Amelia (Ivanna Sakhno, «Pacific Rim Uprising»), en M3gan-lignende militærrobot med sin egen agenda – og storhetsvanvidd. Gjett hvem hun ber om hjelp?
Det er selvfølgelig ingen overraskelse at det lages en oppfølger til en vellykket skrekkfilm som «M3gan», spesielt ikke med en lavere aldersgrense (all volden er relativt ublodig) og med kinokongen Blumhouse i ryggen.
Men newzealenderen Johnstone har nok morsomme og kreative ideer til å unngå den verste fellen med å gjenta seg selv og gjøre noe annerledes. Han viste tross alt at han er en mester i å kombinere spenning og humor i den undervurderte debuten «Housebound», og fortsetter å levere frekk underholdning denne gangen, selv om det ikke er like glatt som i forgjengeren.
Der den første filmen fungerte mer som en moderne Chucky-slasher med en gjennomtenkt samfunnskritikk av teknologi, er dette mer science fiction-action med et stænk av James Bond-aktig spionfølelse. Amelia er mer Terminator enn Chucky og ser mer ut som et menneske enn en dukke, noe som er en fordel i hennes utspekulerte planer.
Det legges så mye arbeid i å introdusere og følge vår nye antagonist at det nesten tar oppmerksomheten bort fra vår stakkars tittelfigur. For det som fikk oss til å falle for den opprinnelige morderdukken, var den påtagelige holdningen, de herlig sarkastiske kommentarene – og selvfølgelig de udødelige dansetrinnene. De er her fortsatt, men i et noe begrenset opplag.
Filmen er derfor avhengig av at folk engasjerer seg i den rimelig avanserte historien og aksepterer et sjangerskifte. Noe originalfilmens skrekkfans kanskje ikke vil sette pris på. Selv om «M3gan» neppe ville gitt noen mareritt, var den en tydelig film innenfor sin sjanger med et akseptabelt dødstall. Her er det flere sporadiske øyeblikk av skrekk, men det blir aldri skremmende.
Heldigvis ser det ut til at både filmskapere og skuespillere har det gøy med en nesten useriøs og flamboyant film som stort sett treffer blink med sin fjollete humor. I noen få dramatiske øyeblikk ser det ut til at den på alvor ber oss om å ta den på alvor, muligens for å få oss til å bry oss om heltene våre. Men sekunder senere får vi servert saftig spenning eller humor i stedet. Det er velsmurt popcorn underholdning.
Et solid ensemble hjelper selvsagt til. Williams er utmerket som alltid, og spesielt i finalen får hun (endelig) lov til å ha det litt gøy. Det er kjærkomment at Jen Van Epps og spesielt Brian Jordan Alvarez («English Teacher») begge er tilbake som Gemmas kolleger Cole og Tess, og har litt mer å gjøre denne gangen. Jemaine Clement («Flight of the Conchors») stjeler ikke uventet showet i en morsom, men for liten gjesterolle som en sleip og pilsk milliardær.
Manuset tåler kanskje ikke en nærmere granskning med lupe. Det er mye snakk om teknologi, databrikker, wifi og annet som til tider blir kjedelig og truer med å opprettholde interessen. Det er mange twister, som ikke alle fungerer like godt, og særlig en mot slutten om en bestemt karakter er mer irriterende enn effektiv (særlig med tanke på en ujevn prestasjon).
Men de fleste svakhetene oppveies av et pirrende tempo og små, inspirerte øyeblikk. Som når Cady lærer seg kampsport inspirert av gamle Steven Seagal-filmer. Eller når M3gan, i et forsøk på å muntre opp en deprimert Gemma, bryter ut i sang til Kate Bushs «A Woman’s Work». Personlig satte jeg pris på Coles stort sett meningsløse kostymer under ulike oppdrag.
«M3gan 2.0» er neppe en film eller oppfølger som sikter mot prestisjefylte filmpriser eller en høy rangering i filmhistorien. Og det vet den. Den vil bare servere en lettfordøyelig kombinasjon av action, science fiction, komedie og en dæsj skrekk om to morderroboter som sparker rumpe med attitude – og på det området leverer den. En film som, til tross for sin to timer lange spilletid, nesten aldri er kjedelig, spesielt ikke når den frekke tittelkarakteren får slippe seg løs. Som hun selv ville sagt: «Hold fast på vaginaene deres!»
