En litterær klassiker i en dristig nyfortolkning kommer på kino i Norge. Markedsført som sexy, nyskapende og moderne, er dette en filmatisering som sikkert vil provosere alle puritanere.
«Wuthering Heights»? Nei, den gamle tabben er jo snart to uker gammel. Jeg snakker selvfølgelig om «Doktor Glas».
Det er Stockholms frekkeste skuespillere – Isac Calmroth og Christian Fandango – som har valgt å blåse nytt liv i Hjalmar Söderbergs klassiske roman fra 1905. Etter gallapremieren strømmet det inn lovord fra influencere, mens kritikerne har vært under embargo frem til i dag.
Karakterer som en gang var prester og prestekoner, er nå forfattere og motedesignere med konstant tilstedeværelse på sosiale medier. Mine fantasibilder av Stockholm ved århundreskiftet er byttet ut med pulserende neonfarger. Ledere klager over at skuespillerne er for kjekke uten å ha sett filmen.
«Doktor Glas» føltes på forhånd som en ikke-debatt som ingen vanlig borger utenfor Stockholm kunne tenkes å bry seg om. Alarmklokkene ringte i hodet mitt.
Trenger romanen virkelig å moderniseres? Er dette mer enn et tomt forsøk på provokasjon? Bryr jeg meg virkelig om en overfladisk kjendis-versjon av en av Sveriges beste forfattere?
Da jeg satte meg i salen for å se «Doktor Glas», var forventningene mine – om ikke på bunn – så i alle fall lave. Bare noen minutter inn i filmen måtte jeg innrømme at jeg var overbevist.
Filmatiseringen er mer trofast enn forventet
Gabriel Glas (Calmroth) er en ensom, grublende lege som aldri har opplevd kjærlighet. Han får besøk på kontoret sitt av Helga Gregorius (spilt av norske Thea Sofie Loch Næss), som sitter fast i et destruktivt forhold til mannen sin (Fandango).
Glas bestemmer seg snart for å ta fru Gregorius’ problemer i egne hender, noe som kaster ham inn i en farlig spiral og mot drastiske tiltak.
La meg gi et perspektiv som verken filmskaperne eller pressen har fremmet: I bunn og grunn er «Doktor Glas» en trofast tilpasning av forelegget.
Filmen beveger seg riktignok i en annen sjanger, en slags sexy, moderne nordisk noir blandet med blink til voyeuristiske Brian de Palma-filmer. Men all spenningen er den samme som i romanen.
Isac Calmroth, som også har skrevet manuset, har ganske enkelt utvidet elementene som allerede fantes i historien, og satt dem inn i en ny kontekst. Løgner, besettelse og sjalusi. Det hadde Hjalmar Söderberg kontroll på, og det har også Calmroth og regissøren Erik Leijonborg.
Intens skuespillerkunst
Som skuespiller er Calmroth god. Han spiller Gabriel Glas som nysgjerrig, litt pervers og til slutt ganske patetisk.
Fremfor alt imponerer Christian Fandango og Thea Sofie Loch Næss som ekteparet Gregorius. Fandango er fryktelig intens, og man ser hvordan han svinger fra sjarm til angst til maktbegjær i løpet av sekunder. Jeg blir revet med, avskyr og skremmes av hans nærvær.
Loch Næss overbeviser minst like godt som Helga. Gjennom det meste av filmen får vi aldri komme helt inn under huden på henne. Hun skjuler alltid noe, og vi vet ofte ikke om det er av angst eller av en egen agenda. Bare gjennom hennes spill forstår vi fra begynnelsen at hun er mer enn det Glas oppfatter henne som.
Erik Leijonborg trives som regissør i thrillergenren. Han elsker å filme gjennom vindusruter og kikkerter. Elsker å trekke ut spenningen. Enkle scener der Glas sniker seg til å kikke på ekteparet Gregorius blir like spennende som de herlig langstrakte sekvensene der alt er i ferd med å falle fra hverandre.
En moderne historie
«Doktor Glas» er ikke en historie som trenger å moderniseres, for den har aldri egentlig gått av moten. Hjalmar Söderberg beveget seg i samme kvartal som Dostojevskijs «Forbrytelse og straff», der vi også finner filmer som «Taxi Driver» eller «Nightcrawler».
Det er historien om den ensomme mannen utenfor samfunnet som utvikler en besettelse for noen eller noe og må kanalisere det i en radikal handling – som han tror skal gi ham et formål.
At han i nyere tolkninger som denne blir klassifisert som en «incel», endrer ikke historien. Söderbergs forelegg var moderne allerede for 120 år siden – og filmen er på sitt beste når den beveger seg på det terrenget forfatteren allerede har etablert.
Det er ingen plikt til å følge forelegget når man adapterer det til film. Tvert imot. Men når det gjelder «Doktor Glas», er det i filmens tredje akt at den begynner å miste meg. Tilfeldigvis er det også da den beveger seg forbi hendelsene i boken for godt.
Hadde filmen sluttet der boka slutter, hadde jeg med glede gitt den en enda høyere karakter. Men filmskaperne har – dessverre! – følt et behov for å tydeliggjøre, forklare og til slutt forflate materialet. Mot slutten blir all undertekst klartekst, og det hadde ikke vært nødvendig. Det som kunne ha vært tankevekkende og pirrende, blir i stedet skrevet rett i ansiktet på meg.
Et pinlig klipp
I denne delen av filmen er det også et klipp på omtrent fem sekunder som nesten får meg til å gå tilbake til den negative holdningen jeg hadde før jeg så filmen. Uten å avsløre helt hva det er, kan jeg si at det er et cameo av to kulturpersonligheter i et populært TV-program. Jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte enn pinlig.
Det er en bagatell, men jeg vil likevel oppfordre filmskaperne: Ta filmen tilbake til klippebordet, klipp bort de sekundene, og la resten være som den er. Spar de som ennå ikke har sett filmen for det jeg måtte gjennomgå.
Det er selvfølgelig bare en bagatell. (Jeg må skrive det igjen for å virkelig tro på det.) Gå og se «Doktor Glas». Hvis du var like skeptisk som meg, er det stor sjanse for at du vil bli overbevist.
Dette er en spennende og godt spilt thriller med en grusom historie i bunnen. Du vil bli underholdt. Like mye som de ble i 1905.
Korte fakta om «Doktor Glas»
Regi: Erik Leijonborg
Manus: Isac Calmroth, Erik Leijonborg
Skuespillere: Isac Calmroth, Christian Fandango, Thea Sofie Loch Næss, Alexander Abdallah, Gunnel Fred, Annika Hallin
Sjanger: Drama/thriller
Spilletid: 1 time og 50 minutter
Kinopremiere: 27. februar 2026
Vurdering: 3 av 5