Tony Tosts «Americana» føles som en film som har vokst opp på en diett bestående av Coen-brødrene, Tarantino og støvete VHS-kassetter med moderne westernfilmer. Her finnes skitne dinere, eksentriske særlinger, voldelige oppgjør og mennesker som jakter på de samme verdifulle gjenstandene av helt forskjellige grunner.
Samtidig prøver filmen å gjøre noe eget ut av alt det velkjente – og selv om den ikke alltid lykkes fullt ut, er det vanskelig å ikke la seg rive med av reisen.
Alle mot samme mål
Historien dreier seg om en stjålet såkalt «Ghost Shirt», en hellig lakota-gjenstand som sies å beskytte bæreren mot kuler.
Når den havner på det svarte markedet, blir flere personer dratt inn i jakten: en forsiktig servitør med drømmer om å bli countrystjerne, en ensom veteran, småkriminelle idioter med for mye selvtillit og et par urfolk som vil ta tilbake det som er stjålet fra deres kultur.
Resultatet blir en slags neo-western der alle løper mot det samme målet, men der ingen egentlig ser ut til å forstå hva de egentlig driver med.
Litt for bevisst
Det beste med «Americana» er stemningen. Tony Tost er tydelig forelsket i amerikanske myter og lar kameraet hvile lenge over øde landskap, rustne biler og småbyer som føles glemt av tiden.
Filmen har flere virkelig flotte bildeløsninger og klarer ofte å finne den merkelige blandingen av humor og ubehag som gjør denne typen kriminalhistorier så underholdende.
På den annen side merkes det også at «Americana» er en debutfilm. Tempoet er ujevnt, og den ikke-lineære fortellerstrukturen føles noen ganger mer som et stilgrep enn noe som faktisk trengs. Filmen hopper mellom karakterer og perspektiver på en måte som gjør at enkelte deler mister fart før de egentlig har rukket å slå seg ned.
I sine beste øyeblikk føles filmen levende og uforutsigbar, men innimellom blir den nesten litt for bevisst på hvor kul den vil være.
Sydney Sweeney er filmens svakeste kort
Og så var det Sydney Sweeney. Mye av snakket rundt filmen har dreid seg om henne, noe som gjør det litt ironisk at hun er det svakeste kortet her.
Hun er langt fra dårlig, men rollefiguren hennes føles konstruert, og hennes stammende fremføring blir aldri helt naturlig. Det føles som en prestasjon som jobber hardt for å skille seg ut, i stedet for å bare eksistere organisk i fortellingen.
I stedet er det artisten Halsey som kommer best ut av det. Som den desperate Mandy gir hun filmen noe den virkelig trenger: emosjonell tyngde. Scenene hennes føles råere, mer menneskelige og betydelig mindre påtatt enn mye annet her.
Hun klarer å frembringe både desperasjon og styrke uten at det føles påklistret, og hver gang filmen vender tilbake til henne, våkner den litt ekstra til liv.
Ujevn, men sjarmerende
«Americana» når kanskje aldri opp til filmene den så tydelig er inspirert av, men den har nok personlighet til å stå på egne ben. Det er en ujevn, men sjarmerende neo-western med blodige oppgjør, svart humor og en genuin interesse for amerikanske myter og outsidere
Litt for spredt til å bli virkelig minneverdig – men definitivt underholdende nok til å være verdt turen.
Korte fakta om «Americana»
Regi: Tony Tost
Medvirkende: Halsey, Paul Walter Hauser, Sydney Sweeney
Spilletid: 1 time og 47 minutter
Digital premiere: 15. mai 2026
MovieZines karakter: 3 av 5