Jeg husker fortsatt følelsen. Det må ha vært en gang på slutten av 90-tallet at jeg leste Frank Millers «Sin City» for første gang. Brutal, stilistisk og ekstremt noir-preget. Miller både skrev og tegnet, og han utnyttet sine styrker til fulle.
Svart-hvitt-tegneserier var ikke akkurat noe nytt, og mange før Miller hadde lekt med svart og kontraster. Men han gjorde det på sin måte, tok det til det ekstreme og ga sidene et filmatisk preg. Ikke at det noen gang ville bli overført til lerretet. Det trodde vi i hvert fall på den tiden. Jeg husker fortsatt diskusjonene.
Kompromissløs film noir
Men Robert Rodriguez lyktes. Riktignok regisserte han filmen sammen med Frank Miller (med Quentin Tarantino som gjesteregissør i én scene). Men visjonen og evnen til å omsette Millers visjon til film, samt selvtilliten til å i det hele tatt prøve, tilhører utvilsomt Rodriguez. Se bare på «Planet Terror». Mannen har en imponerende respekt for og kunnskap om de sjangrene han leker seg med.
Den visuelle stilen er kompromissløs og hyper-stilisert film noir. Rodriguez og Miller dynker lerretet i regn, blod og brutalitet. Noen ganger er blodet gråskala, noen ganger er det rødt og noen ganger er det svart, men det er alltid til å ta og føle på.
Skuespillerne som gir liv til tegneseriefigurene, er som regel like presise. Den beste er Mickey Rourke, det er ikke til å komme bort fra. Både visuelt og i måten han spiller på. Det er som om Marv selv har våknet til liv, tatt et stort skritt ut av tegneseriene og rett inn på filmscenen.
De andre er ikke langt etter. Bruce Willis har ikke samme likhet med politimannen Hartigan. Jeg husker ubehaget når Elijah Wood gjør entré, spesielt med tanke på at det var en av hans første roller etter «Ringenes Herre»-trilogien. For ikke å snakke om Alexis Bledel, hvis karakter også gikk på tvers av den rollen hun var mest kjent for. Og hun var ikke engang ferdig med «Gilmore Girls» da «Sin City» hadde premiere.
En by av opplevelser
Skuespillerne er ellers en av filmens styrker. Ikke bare på grunn av mulig portrettlikhet eller treffsikker karaktertegning. Nei, bare på grunn av utvalget. Det er en interessant liste av ikke alltid like gode, men stort sett veldig gode skuespillere. Navn som Michael Clarke Duncan, Brittany Murphy, Rosario Dawson, Powers Boothe. Carla Gugino. Rutger Hauer. Og slik fortsetter det, både store og små roller.
Så ja, «Sin City» er ikke bare en by av opplevelser. Det er en opplevelse. En opplevelse som er verdt et gjensyn. Eller å besøke for første gang, for med den unike stilen kommer også en kjærkommen tidløshet.
«Sin City» er tilgjengelig for strømming på Netflix. Ellers kan du leie eller kjøpe filmen på digitale tjenester som SF Anytime, Viaplay, Google Play eller iTunes. En remastret versjon av den ekstremt kule traileren kan sjekkes ut her:
