Alle disse filmklassikerne – ja, det kan være overveldende å sortere dem blant alle filmene man får tips om å «se før man dør». MovieZine har sett sin andel av filmer «man bør ha sett», og her er de 10 vi mener du fint kan hoppe over med god samvittighet. Takk oss senere!
10. Forrest Gump (1994)
«Forrest Gump» er den tåpelige historien om en tilsynelatende vanlig mann som begynner å snakke med en kvinne på en parkbenk om livet sitt – et svært merkelig liv som tilfeldigvis krysser en rekke historiske figurer og hendelser, der alt bare skjer uten noen egentlige komplikasjoner.
Det største problemet, bortsett fra at filmen er dårlig, er at budskapet ser ut til å være at Forrest overvinner alle hindringer og at ingenting er umulig. Ingenting av dette føles troverdig eller forankret i virkeligheten. Det er dessuten hans partiske fortelling vi blir lurt inn i.
Dette er en ekstremt populistisk og ganske gjennomgående dum film med en veldig kjedelig hovedperson, spilt av en uvanlig svak Tom Hanks.
9. Halloween (1978)
Alle kjenner til ledemotivet, og det er også det eneste positive ved denne utdaterte og veldig kjedelige skrekkfilmen. John Carpenters store gjennombrudd må ha skremt livet av datidens kinogjengere, men i dag fremstår «Halloween» som en ekstremt klossete film med en uforbederlig dum handling. Jamie Lee Curtis overbeviser ikke, og Michael Myers er ikke særlig skremmende som skurk.
«Halloween» har blitt en vellykket franchise, og det finnes filmer i serien som er betydelig mye bedre enn denne kjedelige og ganske dårlige originalen. Hopp over denne!
8. Interstellar (2014)
Så snart verdensrommet blir nevnt, blir folk helt ville, og når en slik film er signert Christopher Nolan, er det ingen ende på lovordene. Men er ikke «Interstellar» en veldig middelmådig film? Man kan innrømme at det er øyeblikk i filmen som setter seg fast, men vi kan ikke la være å føle at det er et pseudointellektuelt forsøk på å forbløffe publikum, der mye er spill for galleriet.
«Inception» gjorde kanskje noe med mange – men Nolans romepos er film-bro-filmenes film. Ganske svak historie, svake skuespillerprestasjoner og flat handling. «2001» er den eneste verdensrom-filmen vi trenger.
7. Ikiru – å leve (1952)
Hør her: vi synes «Ikiru» er en banal film, og den rørte oss egentlig ikke i det hele tatt.
Jeg forventet en livsomveltende opplevelse – at filmen skulle kaste nytt lys over hverdagen vår og få oss til å se livet på en annen måte. I stedet forlot vi kinoen og lurte på hvorfor Kurosawa ikke laget en film om gangsterne i filmen i stedet. Det kunne, etter vår mening, blitt helt fantastisk. Nei, denne kan du hoppe over når du skal pløye gjennom klassikerne.
6. Laura (1944)
Å kalle «Laura» film noir er nesten en fornærmelse. Filmen mangler sjangerens egentlige kjerne: karakterdybde, atmosfære og moralens mørke gåter.
Rollefigurene er papirtynne, dialogen er klisjéfylt og Otto Premingers regi er stiv og utdatert. Humoren er fraværende. Skuespillet overbeviser ikke. Det er nesten som om filmen forveksler noirens overflate med innholdet; med det mener vi at dette er en film som maskerer seg som film noir, men egentlig bare er en unnskyldning for et mysterium for å selge billetter.
Resultatet er en tom og søvndyssende imitasjon snarere enn ekte film noir. Dropp denne og se i stedet Billy Wilders «Double Indemnity».
5. Fight Club (1999)
«Fight Club» er voldelig, kynisk og ond. Man kan bli fysisk dårlig bare av å tenke på den – macho-porno med innslag av filosofiske betraktninger og eksistensielle spørsmål. Historien fortelles med selvtillit, og skuespillet er dessverre veldig bra, bortsett fra en ubrukelig Jared Leto.
Vi kan ikke annet enn å beklage for å ha lidt oss igjennom filmen og som en gang i tiden til og med overbeviste oss om at dette var en god film. Der «American Psycho» lykkes med sin satire, mislykkes «Fight Club» fatalt.
4. Akira (1988)
Hyllet, innflytelsesrik og uhemmet vakkert. Vi har nesten bare hørt lovord om «Akira», så tenk deg vår overraskelse da vi så dette magnum opuset og ikke forsto noe som helst. Helt uforståelig og ikke særlig spennende anime, forkledd som et viktig mesterverk.
Ser du den bare fordi den er kul og innflytelsesrik – greit. Men det er samtidig ganske mye å be om av en film som i prinsippet mangler rim og reson.
3. Gladiator (2000)
Den mest overvurderte filmen i manns minne. Visst finnes det tre–fire sitater som fremdeles gir oss gåsehud, men utover det er det en klumpete, oppdiktet historie med endimensjonale rollefigurer og pompøse scenografier.
Russell Crowe spiller overbevisende, og monologene hans er utrolige, men generelt består filmen mest av oppvarming frem til hans Oscar-øyeblikk.
2. Amadeus (1984)
«Amadeus» er en biografi om Salieri – mannen bak Mozart. Det er en påkostet og lang film om hardt arbeid kontra talent, om hovmod og medmenneskelighet. Men det er også en veldig dårlig spilt film, både av F. Murray Abraham og Tom Hulce, og en film om menn, for menn, med bare menn.
Noen sa at vi har sett feil versjon, så vennligst opplys oss i så fall, for alle medmenneskers skyld, hvilken versjon man skal se. For det var i alle fall ikke den vi led oss gjennom.
1. Dog Day Afternoon (1975)
Vi anser Al Pacino som den største skuespilleren gjennom tidene, men «Dog Day Afternoon» er bare en veldig overvurdert heist-film. Historien er gripende, men både Pacino og John Cazale overspiller enormt, og filmen tar aldri slutt
Det føles som å banne i kirken – men denne kan du faktisk hoppe over. Vi var dessverre ikke særlig imponert. Vi har ikke noe direkte vondt å si, men vi klikket bare aldri med filmen.
Alle sier at dette er Al Pacinos beste rolle, men for oss er det slett ikke slik. Dialogen er for mye, det er for mange karakterer uten tydelig funksjon som forvirrer handlingen, og det hele føles aldri helt troverdig. Vi er nesten irritert på oss selv over at vi ikke liker den mer, men den er bare ikke bra. Alt det tekniske er imponerende: håndverket, fotograferingen, skuespillet. Likevel etterlater den oss helt kald.
Les også: Sommeren 2026 kan bli historisk: Her er de 10 filmene hele verden snakker om
Les også: «Filmen suger», sa Bruce Willis. 33 år senere ligger den på førsteplass på Netflix