«Bring Her Back» byr på vakkert foto, godt skuespill og et velkjent, men underholdende oppsett. Filmens essens er mer thriller enn skrekk, men klarer å levere nok blod og splatter til (forhåpentligvis) å holde skrekkfilmfans fornøyde.
En følelse av rugende uro
Søsknene Andy (Billy Barratt) og Piper (Sora Wong) blir sendt for å bo hos fostermor Laura (Sally Hawkins, «The Shape of Water») etter at faren dør. Piper er blind, og storebroren er vant til å passe på henne. Han overtaler derfor saksbehandleren til å la dem bo sammen, selv om Laura er mer interessert i jenta.
Men i Lauras hjem bor også Ollie (Jonah Wren Phillips), et zombielignende barn som ikke snakker, bare stirrer. Han holdes innelåst på rommet sitt og får ikke lov til å gå ut. Når han kommer seg ut i hagen, klemmer han husets katt litt for mye og litt for hardt, noe som gir oppholdet en illevarslende start. I det store og hele er filmen mer rugende ubehag enn ren skrekk.
Fantastiske Sally Hawkins tyr til hekseri og magi
Phillips gjør et minneverdig inntrykk gjennom hele filmen til tross for mangelen på ord, men Hawkings prestasjon som Laura er en av de store fornøyelsene her. I likhet med Frances McDormand er hun en skuespillerinne vi aldri, aldri ser i et uautentisk øyeblikk. Lauras forvridde mentale helse avsløres her på en naturlig måte, uten den minste anstrengelse, og formidler tidlig at vi ikke har å gjøre med en stabil person. Men hva er det så hun er ute etter?
I kjernen av historien, som i mange andre skrekkfilmer, fra Stephen King/Mary Lamberts «The Cemetery of Yurt» til Thea Hvistendahls «Dealing with the Undead», ligger tap og sorg. En hjerteskjærende tomhet som overgår all fornuft, og som får folk til å ty til trolldom og magi for å få tilbake sitt elskede barn, dyr eller partner. For det viser seg snart at Laura også hadde en blind datter på samme alder som Piper..
Noe er galt her, men ingen tror meg
Historien kryper fremover i en mørk «noe er galt her, men ingen tror meg»-ånd der den ene bisarre situasjonen avløser den andre. Noen ganger lyser den røde tråden tydelig opp veien, andre ganger føles det som meningsløse omveier, noe som gjør at helheten ikke føles helt stram. Særlig i scenene mellom Laura og Andy, men også når det gjelder Ollies evner.
Men hendelsesforløpet bindes sammen av den visuelt drømmeaktige filmfotografien; noen ganger uskarpt lys og mørke sett gjennom Pipers øyne, andre ganger nærbilder av vann, som regnet mot vindusruten, plaskingen gjennom sølepytter på bakken og det uhyggelig skummende bassenget som sakte fylles med regnvann. Det er som om vannet selv er en av filmens hovedpersoner, som ubønnhørlig og med urgammel kraft leder begivenhetenes gang mot en truende katastrofe.
De australske brødrene Danny & Michael Philippou har laget en vakker og spennende oppfølger til «Talk to Me», men det er ikke en film som er interessert i altfor detaljerte forklaringer.
Noen ting fungerer, andre reiser dessverre bare flere spørsmål. Du må la venstrehjernen bli igjen hjemme og bare la deg rive med. For filmen har nok splatter, spenning og uhygge til en underholdende skrekkfilmopplevelse.
«Bring her Back» har norsk kinopremiere 1. august 2025.
