Den nye originalserien «Synden» sparker i gang det skandinaviske TV-året på Netflix. Det er en veldig god start. Dette er et krimdrama om en politibetjent som etterforsker en forbrytelse i et område hun har personlig tilknytning til. En forbrytelse hun egentlig derfor er for tett på og ikke burde ha tatt på seg. Du vet, den typen set-up som både velskrevne og altfor brede krimhistorier har.
Når det gjelder krimdramaer fra Netflix, blir jeg alltid litt bekymret så snart en historie ser ut til å ligge litt for tett opp til «malen». Alle har vel hørt hvordan strømmegiganten av og til går inn og ber skaperne av en serie eller film om å gjøre den lettere å følge med i. «Det skal være mulig å følge handlingen selv om man henger opp klesvasken eller lager mat samtidig».
Men så slipper Netflix også ting som «Adolescence», «Ripley» og «Mindhunter». Der er det ikke noen tvil om at hvert sekund av serien føles som skaperens egen, helt unike og helt fantastiske kreasjon.
Når det gjelder «Synden», er dette heldigvis en historie som føles helt og holdent laget og utviklet av Peter Grönlund. Manusforfatteren og regissøren bak de kritikerroste filmene «Goliat» og «Tyvene». Han har også regissert TV-serien «Björnstad», men «Synden» blir hans første TV-serie der han både har skrevet og regissert alt fra start til slutt.
Et velskrevet krimdrama
«Synden» begynner med at vi blir kjent med politibetjenten Dani, spilt av den finske skuespilleren Krista Kosonen («Beforeigners», «Foundation»). Hun er mor til en tenåringsgutt med et narkotikaproblem. Tidligere har hun også tatt seg av en annen tenåringsgutt, Silas. Seerne blir introdusert til historien når Dani får en telefon fra Bjärehalvøya i Skåne, der Silas vokste opp og nå bor med sin biologiske familie.
Han er forsvunnet, og dette er en familie og storfamilie som er kjent av politiet på en måte som gjør at man kvier seg for å dra dit selv. Stolthet blandet med fremmedgjøring og en historie med å løse alt selv, gjør at Dani motvillig innser at hun kanskje bør etterforske Silas’ forsvinning. En stund har hun tross alt sett på ham som sin egen sønn.
Samtidig blir hun og seerne introdusert for Malik (Mohammed Nour Oklah), hennes nye partner. Han gjør det klart at han ikke er nyutdannet, men faktisk har jobbet som politimann en stund. Men i Danis øyne er han fortsatt en fersking. Igjen er dette et oppsett som er ganske velprøvd i lignende historier. Vi ser til og med Dani klage til sjefen sin over at han må lære opp en helt ny kollega. Etter hvert som sesongen skrider frem, skjønner vi imidlertid raskt at det nok er Dani som trenger å lære en ting eller to av Malik i stedet.
Flotte skuespillere i alle roller
Noe av det som løfter «Synden» opp på et høyere nivå, er utvilsomt skuespillerinnsatsen. I Grönlunds tidligere produksjoner har en blanding av amatører og erfarne skuespillere dannet grunnlaget for hans ofte kritikerroste prosjekter. Det fungerer like godt her. Blandingen av livserfaringer blant amatørene, som selv om de ikke spiller seg selv, åpenbart har møtt eller kjenner til akkurat den rollen de blir bedt om å spille. Blandet med en ro og ekte erfaring fra de erfarne skuespillerne og Grönlunds regi, ser ut til å være oppskriften på å få en forestilling til å føles nesten uhyggelig naturlig.
Når jeg fremhever en god svensk TV-serie for andre seere, hører jeg ofte klager over at det aldri føles som om dialogen er noe man ville sagt selv. Kanskje er de fleste av oss ikke gode nok i engelsk til å ha den samme reaksjonen når det gjelder internasjonale produksjoner. «Synden» vil i hvert fall ikke få den typen sveipende klager slengt etter seg.
Kosonen takler den kompliserte hovedrollen godt. Men «amatørene» Peter Gantman og Mohammed Nour Oklah trer inn og gir en følelse av helhetlig skuespill i verdensklasse. De er henholdsvis lastebilsjåfør og skolevaktmester, og burde nå kunne jobbe resten av yrkeslivet som skuespillere hvis de ønsker det.
Gantman spiller den savnede guttens onkel Elis. En av de mest interessante karakterene i serien. I løpet av sesongen får seerne en forståelse av hvordan tre brødre og deres respektive familier både har elsket og kjempet mot hverandre gjennom en familiefeide. Elis er en mann som tar loven i egne hender. Han vet derfor at det er stor risiko for at hvis han finner ut hvem som bortførte nevøen hans, kan det resultere i noe han ikke kan ta tilbake. Noe som kan skade familien på andre måter.
Finalen løfter resten av historien
Det er imidlertid noen mindre deler jeg skulle ønske var litt annerledes. For at vi skulle ha kunnet nå den aller høyeste karakteren. For eksempel kunne Malik ha fått enda mer plass i løpet av sesongen. Både Elis og Dani får flere sjanser til å forklare sine til tider tvilsomme avgjørelser, enten gjennom flashbacks eller lengre resonnementer. Malik, derimot, må kjempe mot strømmen, der jeg føler at vi seere skal tro at bare fordi han er «ny» i jobben, skal han lukke øynene når det passer ham.
Men samtidig skal han være smartere og mer erfaren når det virkelig trengs. Riktignok kunne det å gi Malik for mye bakgrunnshistorie ha tatt litt tid fra familiefeiden og mystikken. Men hvis Netflix hadde ønsket å lage en andre sesong av serien, ville jeg nesten helt sikkert ha ønsket å følge Malik som hovedetterforsker i neste omgang.
Sesongens beste episode er seriens finale. Det er ofte i finalen at denne typen historier avgjør. Har vi seere fått nok ledetråder underveis? Hadde «skurkene» en rimelig grunn for sine handlinger? Og hvordan kommer vi frem til forklaringen på mysteriet? Det verste jeg vet er når en karakter introduseres på slutten og har alle svarene, eller når en karakter plutselig husker noe viktig. I «Synden» er svarene og forklaringene heldigvis spredt utover hele sesongen, og finalen løfter derfor hele opplevelsen for meg.
Korte fakta om «Synden»
Skapt av: Peter Grönlund
Medvirkende: Krista Kosonen, Peter Gantman, Mohammed Nour Oklah, Lisa Lindgren.
Sjanger: Kriminaldrama
Lengde: 5 episoder
Premiere: 2. januar
Vises på: Netflix
Vurdering: 4 av 5