Chloé Zhao er tilbake med en kritikerrost festivalhit som vant Grand Jury Prize i Toronto i høst. Zhao har tidligere regissert en av mine favorittfilmer gjennom tidene, «Nomadland», med den alltid fenomenale Frances McDormand i hovedrollen. Forventningene var derfor skyhøye da jeg satte meg i et fullsatt auditorium i East Hamptons Guild Hall under Hampton Film Festival.
Hamnet er imidlertid stilistisk så langt unna «Nomadland» som man kan komme! Filmen er en adaptasjon av Maggie O’Farrells roman med samme navn. O’Farrell og Zhao har skrevet manuset sammen, og resultatet er en slags mytisk og eventyrlig fantasi om William Shakespeare (Paul Mescal) og hans familie i årene før han skrev Hamlet, men fortalt fra perspektivet til hans kone Agnes (Jessie Buckley).
William Shakespeare nevnes ikke direkte i filmen, men en innledende tekst forklarer at ‘Hamnet’ og ‘Hamlet’ er forskjellige stavemåter av samme navn på gammelengelsk. Et fugleperspektiv viser Agnes sammenkrøket under et stort tre i den røde kjolen hun vil ha på seg gjennom hele filmen. Når hun våkner, er det for å kalle på falken sin, som flyr over de vakre viddene.
Bølgende skoger og frodig grønt
Will er en latinlærer som forelsker seg i den mystiske Agnes. Vi får vite at hun kommer fra en lang rekke synske kvinner som ser og forstår mer enn andre. Hun kan plukke urter og lage helbredende brygg, og hun har en slags mystisk bånd til treet sitt, som om hun sprang ut av selve treet.
Kameramann Łukasz Żal ( «The Zone of Interest», «Cold War») retter kameralinsen mot den bølgende skogen og det frodige grøntområdet i naturen, noe som gir filmen en suggestiv og eventyrlig følelse.
Når Agnes blir gravid, gifter de seg mot foreldrenes vilje (Emily Watson gir en fin prestasjon som Wills motvillige mor). Men fordi Agnes er synsk, ser hun at Will må dra til London. Hun selv blir igjen i Stratford-upon-Avon med deres tre barn. Dette er imidlertid i middelalderen, da svartedauden herjer på sitt verste. Den virkelige Shakespeare mistet sønnen Hamnet av ukjente årsaker, men i denne versjonen er det pesten som banker på døren for å kreve et offer…
Filmen veksler mellom solfylte familiescener (som når tvillingene bytter klær – en hilsen til «Trettondagsafton» (1967)) og intens, høylydt lidelse. Her finnes ikke den delikate balansen som vi finner i «Nomadland». Alle gir alt de har. Spesielt Buckley.
Filmen er et melodrama med stor M. Lidelsen kjenner ingen grenser. Selv i begynnelsen, når familien er lykkelig. Som Wills selvransakelse: «Jeg er ikke en god mann», og hans klage over at han har gått seg vill. Og Agnes, som brøler i skogen mens hun føder alene ved treet sitt. Hvis jeg husker riktig, var det også fullmåne.
Brøl og skrik fyller en stor del av filmens to timer og fem minutter. Jeg er uansett ikke fan av kostymedramaer, men her er det lagt til så mye ekstra at visse øyeblikk grenser til det latterlige. Etter min mening ville filmen hatt godt av å tone ned lidelsesnivået litt. Det blir for stilisert, kunstig og altfor åpenbart. Ikke at det ikke føles «ekte», tvert imot. Det er ingenting galt med følelsene. Men dette konstante høye giret med gråt og tårer slører nyansene, og det blir lidelse for lidelsens skyld.
Det må innrømmes at det var snufsing her og der i publikum (som besto av en eldre demografi), for det er det melodramaer gjør – man ser dem for å kunne gråte over livets sorger og bekymringer pakket inn i romantiske pakker.
Filmen veksler mellom solfylte familiescener og intens lidelse.
Andre lo når det var for mye brøl (ok, kanskje det var meg, men likevel). For å være rettferdig har filmen også scener som ikke er overkonstruerte og som er rørende. Selv det overdrevne kan noen ganger, mot ens vilje, ha makt over følelsene.
Jacobi Jupe gjør en fantastisk jobb som Hamnet. Og når Agnes besøker Globe Theatre i London og hører de berømte monologene fra Hamlet, er det vanskelig å ikke bli revet med. Disse scenene er for øvrig ekstremt fine tolkninger av Hamlet – det er litt morsomt at de gjenskapte teaterscenene er blant de mest ærlige og avslappede delene av filmen.
Men filmen har definitivt sitt publikum. Den er også nominert til Oscar i flere kategorier, noe som kanskje ikke er overraskende gitt all den gammeldagse storheten og antallet følelsesladde monologer som er skreddersydd for priser for beste skuespiller. Personlig krysser jeg imidlertid fingrene for at Zhao finner veien tilbake til den lavmælte, velbalanserte fortellerstilen fra fortiden.
Korte fakta om «Hamnet»
Regissør: Chloé Zhao
Medvirkende: Jessie Buckley, Paul Mescal, Zac Wishart
Sjanger: Historisk drama
Spilletid: 125 minutter
Kinopremiere: 27. februar 2026
MovieZine-vurdering: 3/5