James Vanderbilt er bedre kjent som manusforfatter enn som regissør, men med «Nürnberg» tar han på seg begge hattene i et forsøk på å filmatisere rettssakene etter andre verdenskrig. Som manusforfatter er det et tydelig retningsskifte etter blant annet to Adam Sandler-komedier, to «Scream»-filmer, «Independence Day: Resurgence» og «The Amazing Spider-Man».
Det er neppe den bakgrunnen man forventer fra noen som tar for seg et så følsomt og komplekst tema som Holocaust. Men så husker man at Vanderbilt også skrev manuset til David Finchers klassiske seriemorderfilm «Zodiac», og da blir bildet noe nyansert.
«Nürnberg» er definitivt et forfatterverk. Regien er ofte anonym og fungerer mest som et verktøy for å levere dialogen. Skuespillerne forventes å gjøre det meste av arbeidet for å gjøre scenene rørende. Manuset er svært nøye strukturert, hver karakter introduseres med en tydelig karakteristikk, og hver scene har en klar konflikt og løsning. Replikkene veksler mellom å forklare filmens tematikk og å instruere publikum om hva som skjer i øyeblikket. Ingenting er subtilt, alt er overkokt.
Resultatet er en solid opplevelse, men sjelden noe mer enn det. Filmen fremstår ikke som en regissørs personlige visjon av emnet, med de unike perspektivene, interessene og detaljene som en kunstner kan bringe med seg, men snarere som en generell presentasjon. Alle de historiske personene som er involvert, blir navngitt og får sin Wikipedia-side lest opp. I likhet med filmens mange humoristiske innslag føles mye av opplevelsen kalkulert snarere enn naturlig.
Rami Malek spiller Douglas Kelley, en amerikansk psykiater som må avgjøre om de gjenværende nazifangene er skikket til å stilles for retten. Når han møter den tidligere riksdagspresidenten Hermann Göring (Russell Crowe), innser Kelley at dette er en mulighet til å undersøke ondskapens vesen. Göring selv står klar med et forsvar som kan få Kelley til å tvile på sin egen overbevisning.
Kelley og Göring begynner å forstå, ja, til og med sette pris på hverandre. Det er en klar oppoverbakke for «Nürnberg» å overbevise publikum om deres voksende vennskap, og filmen lykkes aldri helt. Men samtidig er det i disse scenene filmen er på sitt beste. Det er et møte mellom to Oscar-vinnende skuespillere som gjør det de gjør best. Særlig Crowe overbeviser med sin tolkning av Görings tvetydige intensjoner og tyske aksent.
Utenom den sentrale duoen er det Michael Shannon, i rollen som den amerikanske aktor Robert H. Jackson, som virkelig får tematikkens tyngde til å sitte, noe filmen forøvrig ikke alltid er i stand til å gjøre.
«Nürnberg» forsøker å analysere hvordan noe som Holocaust kan skje, og hva som får folk til å handle som de gjør, men mangler kompleksiteten i karakterene for at det skal treffe. I stedet føles det veldig Hollywood: vittige replikker og klisjéfylte scener designet for å holde publikums oppmerksomhet i løpet av de to og en halv timene filmen varer. Igjen, en svært kalkulert beslutning.
Til syvende og sist er det en kompetent og til tider underholdende film om et svært dypt og alvorlig tema. Det er ikke mye som er direkte feil, men alt som teknisk sett sitter som det skal, gjør det som om det var en matematisk formel. Det holder kanskje til en bestått karakter og en severdig film, men ikke så mye mer enn det.
Kort om «Nürnberg»
- Regissør: James Vanderbilt
- Medvirkende: Russell Crowe, Rami Malek, Michael Shannon, Leo Woodall, Richard E. Grant, John Slattery
- Spilletid: 148 minutter
- Premiere: 28. november 2025
- Vises på: Kino
- MovieZines vurdering: 3/5