Etter premieren på nytolkningen av kinoaktuelle «Doktor Glas» trer Thea Sofie Loch Næss frem med sin egen versjon av en klassisk skikkelse. For MovieZine forteller hun om presset, friheten og hvorfor Helga ikke lenger er en bifigur.
Når Thea Sofie Loch Næss går inn i en av nordisk litteraturs mest omdiskuterte fortellinger, gjør hun det med en tydelig ambisjon: å omdefinere en karakter som lenge har stått i periferien.
I den nye filmatiseringen av «Doktor Glas», regissert av Erik Leijonborg, står hennes tolkning av Helga i sentrum – en rolle som her får både større dybde og handlingsrom.
Mot Loch Næss ser vi motspillerne Isac Calmroth og Christian Fandango Sundgren. Calmroth spille hun mot i nylig Oscar-nominerte «Den Stygge Stesøsteren», og i tv-serien «Ondskapen» spilte de alle tre mot hverandre.
Sammen tar de for seg Hjalmar Söderbergs klassiske fortelling, som er flyttet til vår tid, men som fortsatt kretser rundt moralske gråsoner, begjær og makt.
For Loch Næss har arbeidet handlet om å gå utover originalens begrensede perspektiv og i stedet gi Helga sitt eget liv – med både skarphet og sårbarhet.
Hvordan føles det etter premieren?
– Det føles veldig bra. Det er alltid spesielt når filmen endelig møter publikum. Man har jobbet så lenge med noe, og plutselig er det ikke bare ens eget prosjekt lenger.
Hva slags reaksjoner og mottakelse har dere fått?
– Jeg har hørt veldig mange positive reaksjoner, men også litt blandet – noe jeg tror er ganske naturlig når man lager en filmatisering av en så kjent bok. Når folk har et forhold til originalen, kan det være følsomt, men jeg synes først og fremst det er spennende å se hvordan folk reagerer.
Hva tok du med deg fra originalen da du skulle gestalte Helga?
– Det som er interessant med boken, er at Helga ikke får så mye plass der. Historien fortelles mest fra mennenes perspektiv. For meg handlet det derfor mye om å prøve å forstå hvem hun er bak det perspektivet, og gi henne sitt eget liv.
Med handlingen flyttet til vår tid – hva mener du den sier om dagens samfunn og kultur?
– Jeg synes filmen sier ganske mye om vår samtid, om relasjoner og makt, og om hvordan mennesker prøver å navigere i en ganske kompleks verden. Det er noe ved fortellingen som fortsatt føles veldig relevant.
Helga er en ganske kompleks karakter – både sympatisk, men også tydelig overklassepreget. Hvordan jobbet du for å gjøre henne menneskelig og troverdig?
– Jeg var litt redd for henne i starten, og ville nok vært det i virkeligheten også. Jeg prøvde å finne både styrken og sårbarheten hennes. Hun er en person andre kanskje oppfatter som ganske skremmende eller distansert, men samtidig er det noe veldig menneskelig i henne. Hun er også litt redd for verden rundt seg. Det var viktig for meg å vise begge sider.
Har du en scene du er ekstra stolt av?
– Sluttmonologen var definitivt den vanskeligste scenen. Jeg var ganske nervøs før jeg skulle spille den inn, siden den er så sentral for filmen. Men samtidig følte jeg meg veldig trygg med teamet, vi kjenner hverandre så godt, noe som gjorde at det til slutt ble en veldig fin opplevelse.
Var det også den største utfordringen?
– Ja, absolutt. Den scenen krevde veldig mye konsentrasjon og følelsesmessig tilstedeværelse. Men noen ganger er det også de scenene som blir mest givende når man først får dem til.
Dere har alle jobbet sammen tidligere – hvordan påvirker det samarbeidet?
– Det hjelper veldig mye. Jeg kjenner dem fra før, og det skaper et veldig trygt miljø. Man tør å ta risiko og prøve ting når man jobber med mennesker man stoler på. Erik castet meg som psykopatheks i «The Last Kingdom», noe sannsynligvis ingen andre ville gjort. Isac og Christian møtte jeg på «Ondskapen», og vi bare klikket. Det er også veldig gøy – det føles litt som å jobbe med sine beste venner eller sin egen familie.
Var det noe uventet dere lærte om hverandre?
– Jeg tror man alltid oppdager nye sider ved hverandre når man jobber så intenst sammen. Men først og fremst lærer man hvordan ulike mennesker jobber kreativt, og det er veldig inspirerende.
Har du fulgt «hunk-debatten» etter Jack Hildéns kronikk?
– Litt. Det er interessant hvordan enkelte klassiske fortellinger fortsetter å skape debatt. Jeg tenker litt på hvordan det har vært med nye tolkninger av klassikere som «Wuthering Heights» – hver generasjon tolker dem på sin måte.
Du begynte å spille som barn – hvilke roller ønsker du deg videre?
– Jeg prøver å finne prosjekter der jeg føler det er noe interessant å utforske i karakteren. Det kan være veldig ulike typer filmer, men det viktigste er at rollen føles levende og kompleks. Jeg kunne godt tenke meg noe helt sprøtt, som for eksempel en vampyr.
Du og Isac var jo med i «Den Stygge Stesøsteren», som ble mye omtalt i fjor og nå er Oscar-nominert. Hvordan var den opplevelsen?
– Det var en ganske surrealistisk opplevelse. At filmen ble Oscar-nominert er helt vilt – vi skal jo dra på utdelingen også. Jeg er veldig stolt av prosjektet og av regissør Emilie Blichfeldt. Det var en slik produksjon hvor man allerede under innspillingen følte at «dette kommer til å bli noe spesielt».
Les også: Kino- og Oscar-aktuelle Thea Sofie Loch Næss – spiller i svensk psykopatthriller
Les også: Oscar 2026 – slik gikk det med de norske nominerte