MovieZine er tilstede på Göteborg Film Festival hvor Ruben Östlund snakker til et fullsatt publikum. Han er for tiden høyaktuell med sin nye film «The Entertainment System Is Down», men det gjenstår å se om filmen blir ferdig i tide til Cannes i år. Östlund deler sjenerøst detaljer om arbeidsprosessen sin, spoilere og selvironiske kommentarer.
«Noen ideer kommer til meg sent i prosessen. Nylig fikk jeg en strålende idé, som fikk meg til å tenke: ‘Faen, vil jeg rekke å bli ferdig med filmen til Cannes i år, eller må det bli neste år?»
Filmen er et klaustrofobisk og ubarmhjertig eksperiment som utspiller seg om bord på et langdistansfly mellom London og Perth. Når flyets underholdningssystem plutselig slutter å fungere, begynner den siviliserte fasaden å sprekke. Kjedsomhet, skam og menneskelige hierarkier tar overhånd – og det blir raskt både ubehagelig og brutalt.
«Jeg bryr meg ikke om spoilere», sier han.
Et sosiologisk eksperiment på 10 000 meters høyde
Filmens premiss er inspirert av et ekte eksperiment: «The Challenge of the Disengaged Mind». Testpersonene plasseres alene i et rom og blir bedt om å ikke gjøre noe som helst i opptil 15 minutter. Resultatet er stress og selvpåført smerte.
Deltakerne får velge mellom å trykke på en knapp som gir dem et elektrisk støt. Smertefullt, men ufarlig.
To tredjedeler av alle mennene trykker på knappen. En fjerdedel av kvinnene gjør det samme. Én person trykket på den 120 ganger.
«Vi vet at vi skader oss selv, men vi trykker likevel på knappen», sier Östlund. Gjennom dette eksperimentet, i kombinasjon med flyet, reflekterte jeg over vårt moderne samfunn.
Under filmingen trykket alle statister på knappen. Ikke fordi de kjedet seg, men fordi de ønsket å være med i filmen.
Fra tittel til film
Denne gangen startet ikke prosjektet med en scene, men med en tittel. Mens de promoterte «The Square», fløy Östlund og kona hans ofte over Atlanteren. Under en av disse reisene sluttet skjermene å fungere.
«Underholdningssystemet er nede.»
«Da jeg først hadde tittelen, begynte jeg å leke med ideen. Den første fasen er alltid lek.»
Östlund liker å snakke om prosjektene sine så tidlig som mulig – med journalister, kolleger, hvem som helst.
«Når du har et sterkt utgangspunkt, kommer folk med ideer tilbake til deg. Jeg stjeler alt. Jeg ber ikke om tillatelse», sier Östlund spøkefullt, og publikum elsker det.
En journalist fortalte ham om en ekstremt lang flytur mellom London og Perth. En annen detalj falt på plass: hvis en passasjer dør under flyturen, er det vanligvis for dyrt å foreta en nødlanding. Liket må forbli om bord.
Filmen ble mer og mer en realitet.
Et helt fly – på ekte
For å lage filmen på sin måte, måtte han ta en radikal beslutning: et ekte fly.
«Vi kjøpte en Boeing 747. De er ikke superdyre, men de er ganske kostbare», sier Östlund.
Flyet hadde blitt demontert etter å ha vært tatt ut av drift etter 25 år i luften. Delene var ikke engang merket.
«Det var mildt sagt et puslespill å sette det sammen igjen. Men det var avgjørende å kunne bruke hele flyet.
Alt ble satt sammen i Budapest.
«Det er vanskelig å lage film i et fly. Ingenting er gratis. Alt blir komplisert.»
Skam, smerte og den menneskelige faktoren
Som i Östlunds tidligere filmer handler det ikke om enkeltpersoner – det handler om det menneskelige.
«Jeg elsker sosiologiske eksperimenter fordi de ikke er individuelle. De er menneskelige. Mindre pekefingre.»
Han beskriver filmskapingen sin som en måte å nærme seg sin egen skam på.
«Jeg får en indirekte opplevelse av noe jeg er livredd for å oppleve selv.»
Akkurat som vold i filmer gir deg et adrenalinkick uten reelle konsekvenser, fungerer konflikt på samme måte.
«Du får oppleve smerten – men du slipper å betale prisen.»
Keanu Reeves, VR og verdens verste helt
Östlund avslører gjerne filmens slutt.
«Flyet kommer til å styrte. Årsaken er ikke teknisk – men menneskelig. En liten parameter går galt. Skam, hierarkier og frykt gjør resten.»
Keanu Reeves spiller en elektriker som prøver å fikse feilen. Han får vite at det er underholdningssystemet som har gått i stykker, men i cockpiten viser det seg å være verre enn det: flyet kan ikke styres i det hele tatt.
«Hans karakter vil ikke være helten. Jeg syntes det var morsomt.»
Akkurat idet flyet er i ferd med å styrte i havet, lyser skjermene opp og underholdningssystemet starter.
Samtidig sitter en VR-bruker ved siden av et par på flyet. Han har vært helt frakoblet virkeligheten gjennom hele filmen. Når flyet er i ferd med å nødlande, blir han brått vekket.
I stedet for å ta på seg redningsvesten, tar han på seg VR-hodesettet igjen. Vi følger ham inn i en perfekt virtuell verden: morgenlys, fuglesang, fiske i speilblankt vann. Utenfor skriker passasjerene: «Mamma! Mamma!» Han skruer opp volumet.
«Hvis han spilles av en ung mann, kan det si noe om fremtidige generasjoner», sier Östlund. Å løsrive seg fra virkeligheten.
Den største walkouten i Cannes’ historie?
Midt i filmen stopper alt opp. Et par barn krangler om en iPad fordi det er den eneste skjermen de har tilgang til. Faren deres bestemmer: 15 minutter hver. Fra og med nå av.
Filmen går over til sanntid. I 15 minutter.(!)
«Publikum blir testet og utsatt. La oss se om jeg har mot til å gjennomføre dette», sier Östlund.
«Distributørene er livredde. Men jeg tror det er filmens største salgsargument. Det er det som gjør den til en begivenhet.»
«Jeg kommer til å lage den største walkouten i Cannes’ historie.»
Om filmen blir ferdig i år gjenstår å se, men uansett hva som skjer, kommer det til å bli et spetakkel.
Les også: «John Wick»-skaperens nye actionfilm er klar til innspilling – dansk stjerne på rollelisten
Les også: Keanu Reeves-komedie floppet i USA – slippes i dag i Norge
Les også: Noomi Rapace har noen råd til den neste Lisbeth Salander