Filmåret 2025 bød på et uvanlig bredt spekter av temaer å gråte over. Selvransakende familiedramaer, zombier i overlevelsesmodus, poetiske kreftreiser og nostalgiske hjemkomster sto side om side – ofte uventet tett på hverandre.
Flere filmer slo bort benene under meg med kirurgisk presisjon. Andre snek seg innpå meg og traff meg med en knyttneve rett i kjeven når jeg minst ventet det. Blant dem er flere skrekkfilmer som fikk meg til å få PMS som en forurettet tenåring.
Her er ti filmer fra 2025 som fikk hjertet og tårekanalene mine til å briste – av sorg, av varme, og noen ganger av den stille tilfredsstillelsen som bare god historiefortelling kan gi.
Sentimental value
Joachim Triers «Sentimental Value» følger søstrene Nora og Agnes etter morens død. De blir tvunget til å konfrontere sin fraværende far (spilt av en fantastisk Stellan Skarsgård) med alt de har båret på i stillhet.
Filmen fanger tapet, sinnet og det brennende ønsket om å bli sett av noen som burde ha vært der. Når de tre forsøker å finne tilbake til hverandre, føles alt skjørt og brutalt ærlig.
Det er vanskelig å holde tårene tilbake når man innser hvor mye mot en enkel forsoningshandling krever. Nakenheten i scenene gjør at det føles som om du er vitne til noe nesten forbudt intimt.
Lommetørklær: 3
My Old Ass
«My Old Ass» er en leken, morsom, varm og overraskende emosjonell dramakomedie om identitet og tilknytning. Tenåringen Elliot møter en fremtidig versjon av seg selv under en psykedelisk trip.
Samtalene mellom de to versjonene av Elliot er fulle av visdom og ømhet, og det er mange øyeblikk da jeg lekker som en rusten sil.
Filmen minner oss om at livet sjelden blir slik vi trodde det skulle bli – og at vi må være snille med den personen vi har vært, men som vi også har blitt. Det er en film som klapper deg på skulderen og hvisker at alt kommer til å ordne seg.
Lommetørklær: 3
28 years later
Alex Garland og Danny Boyle vender tilbake til zombiescenen med uventet emosjonell tyngde. Historien utspiller seg i et postapokalyptisk Storbritannia og handler om 11 år gamle Spike, som bor i et zombiefritt samfunn på en øy.
Moren hans er alvorlig syk, og Spike tar henne med på en farlig reise til en lege på det infiserte fastlandet.
Guttens kjærlighet og beundringsverdige vilje til å redde moren for enhver pris er hjerteskjærende. Og når han mislykkes – og de to tvinges til å ta farvel i noen stille scener – brister alt. Jeg har ikke grått så mye på slutten av en zombiefilm siden Glenn ble knust under Lucille i «The Walking Dead».
«28 Years Later» er et apokalyptisk drama med hjerte, som fremkaller en eksistensiell tristesse som lenge skjelver i brystet mitt.
Lommetørklær: 4
Sinners
«Sinners» handler om to brødre i 1930-tallets Mississippi som forsøker å skape et trygt og levende sted for områdets svarte gjennom sin bluesklubb. Drømmen og eksistensen deres trues når vampyrer – som symboliserer undertrykkelse og rasisme – trenger seg inn på åpningskvelden.
Filmen vever sammen menneskelige bånd, kultur og tap på en måte som fremkaller tårer du ikke var helt klar for da du satte deg ned for å se den. «Sinners» er en thriller med mange lag som beveger nettopp fordi den bærer på et viktig tema og minner oss om en brutal fortid som aldri helt har sluppet taket i nåtiden. Slaveriets skygge ligger som en dempet undertone og gir dramaet en tyngde som kjennes i hele kroppen.
Særlig sterkt er det når karakterenes sorger og minner om tapte kjære kommer til syne og gir historien et menneskelig smertepunkt som gjør at alt treffer enda dypere.
Lommetørklær: 4
Bob Trevino Likes It
Lily Trevino snubler over en mann på Facebook som deler navn med faren hennes. Selv om han er en fremmed, er det noe ved den vennlige profilen hans som gjør at hun får lyst til å ta kontakt.
Etter hvert som de begynner å skrive til hverandre, blir det klart at denne ukjente mannen tilbyr noe hun har lengtet etter: en slags kontakt, et svar, en form for familievarme hun aldri fikk hjemmefra – og aller minst fra sin virkelige far.
Filmen er stille og morsom, men også følelsesmessig tung. Den skildrer ensomhet og hvor helende det kan være når noen uventet plutselig ser deg – virkelig ser deg. Små, ømme handlinger fyller filmen med en stille trøst som kryper inn under huden.
Det er en varme her som føles ekte, nesten som en påminnelse om at familie noen ganger skapes på de mest uventede måter. Slutten er en øm tåreperse som fikk meg til å hulke lenge etterpå.
Lommetørklær: 4
Jay Kelly
I «Jay Kelly» spiller George Clooney en berømt skuespiller som drar til Italia for å motta en pris. Reisen blir raskt til en introspektiv tur, forårsaket av en krise ingen PR-agent i verden kan redde ham fra.
Bak glamouren skjuler det seg tomhet, avstand til familien og en ensomhet som har vokst i skyggen av karrieren. Det er en sterk emosjonell meta når Jay trer inn i livet til sin yngre versjon og ser på sitt yngre jeg med livserfaringens øyne.
Filmen gjør vondt fordi den egentlig ikke handler om berømmelse i det hele tatt, men om hva som er igjen når applausen stopper. Eller, enda mer, hva som er igjen når ingen har applaudert i det hele tatt. Det er en studie i stille fortvilelse over et liv levd i blinde, og den treffer meg hardt i solar plexus.
Lommetørklær: 4
Bridget Jones: Mad About the Boy
Å gjense Bridget føles som å åpne et gammelt kapittel i mitt eget liv. Jeg vokste opp sammen med henne, og i dag er vi begge eldre, litt kantede, men også sterkere – selv om vi fortsatt er like forvirrede.
Filmen balanserer humor og sorg på en overbevisende måte som få romantiske komedier kan. Det er både hjerteskjærende og håpefullt å se Bridget sørge over sin store kjærlighet, samtidig som hun forsiktig forsøker å våge å håpe på en ny.
Nostalgien er gjennomgripende, og tårene jeg feller er like deler latter og varm gjenkjennelse, som vemod over tiden som har gått. Filmen lar vår Bridget gå inn i en ny fase med varme og selvdistanse, uten at hun noen gang mister det sjarmerende kaoset som har gjort henne så elsket i alle disse årene.
Lommetørklær: 4
Come See Me in the Good Light
Denne dokumentarfilmen følger poeten Andrea Gibson og hennes partner etter en kreftdiagnose. Gjennom hverdagsliv, behandlinger og spoken word åpner filmen en dør til en sårbar, men kjærlig virkelighet som det er umulig å motstå.
Poesien er filmens hjerte, og den bryter, noen ganger kjærtegner, mitt eget. Andrea setter ord på det som er vanskelig å si, og binder sammen den bunnløse sorgen med håpet som fortsatt finnes i hvert åndedrag.
Jeg gråt meg gjennom denne utrolige filmen, både av skrekk over døden og av lettelse over aksepten av det uunngåelige ved livets slutt. Dette er en historie som beveger seg på flere nivåer samtidig.
Lommetørklær: 5
Downton Abbey: Den store finalen
En verdig og varm avskjed med en TV-epoke som preget en hel generasjon. Filmen er full av nostalgi og vet nøyaktig hvilke strenger den skal spille på for å få maksimal gråtkvalt effekt hos fansen.
Den siste filmen er rørende nettopp fordi den binder historien sammen med den samme elegansen og følsomheten som serien alltid har hatt. Den omfavner forandringen som venter familien Crawley, og gir publikum et siste, stille glimt av deres verden slik den var.
Når tidligere avdøde karakterer vender tilbake i korte klipp, går alt i stykker for meg, og et øyeblikk føles det som å se slutten på «Titanic». Filmen avsluttes med et portrett av Maggie Smith med teksten «in memory of», noe som får meg til å kollapse innvendig. Kjære tante – for en kjedeligere verden uten deg.
Lommetørklær: 5