Skarp samfunnssatire i nok en hit fra Yorgos Lanthimos

VENEZIA 2025. «Bugonia» er en merkelig usammenhengende og intens konspirasjonsthriller om tilstanden i vår verden. Filmen eksploderer flere ganger i regelrette voldsorgier, men samtidig er den så morsom at jeg finner meg selv i å le høyt.

Publisert:

Dette er en svært underholdende film som får meg til å le av frustrasjon, samtidig som den slår meg i magen og skaper ubehag i hele mitt vesen. Samfunnskritikken er skarp og nådeløs. Den sparker nedover, oppover og dit den kan nå. Budskapet er nok noe i retning av at vi som menneskehet er fucked.

Etter det fantastiske kostymedramaet «The Favourite», den vidunderlige voksensagaen «Poor Things» og den finurlige «Kinds of Kindness», er det nå på tide å presentere Lanthimos og Stones nyeste film – «Bugonia», en mørk thrillerkomedie som jeg lover skal bli noe utenom det vanlige.

Den konspiratoriske fanatikeren Teddy planlegger sammen med sin dumme fetter Donny å kidnappe Michelle Fuller, administrerende direktør i legemiddelfirmaet Auxolith. Teddy har den siste tiden sunket dypere inn i sin tro på at verden er i ferd med å bli overtatt av romvesener, og at Michelle er en av dem.

Premisset er like enkelt som det er briljant merkelig, og Yorgos Lanthimos utnytter det til fulle til å sjokkere og overraske oss. Hans kidnappingsthriller tar svært raske og plutselige vendinger i både plot og tone. Det er en berg-og-dal-bane-tur som man aldri vil ta slutt.

Hun er avskyelig, gåtefull og tragisk på en og samme tid

Skuespillet er selvfølgelig helt i toppklasse. Emma Stone portretterer Michelle med en iskald presisjon, uten et snev av medlidenhet i de store, ellers så ømme øynene hennes. Det er derfor hennes sosiopatiske prestasjon i «Bugonia» er så perfekt. Hun gjør karakteren avskyelig, gåtefull og tragisk på en og samme tid.

Hun prater om åpenhet og mangfold i selskapet hun leder, uten å mene et ord av det hun sier. Hun er motbydelig, og tanken synes å være at vi ikke skal føle med henne, selv om vi etter hvert kommer til å gjøre nettopp det. Gjennom hennes harde ytre og karisma fanger filmen mange av de store selskapenes hensynsløse dobbeltspill, der alt er konstruert for å høres ut som om de bryr seg, mens de i virkeligheten gir blaffen i alle andre.

Teddy er en av de andre, en birøkter på en nedslitt gård i utkanten av byen. Moren hans ble dopingtestet av selskapet Michelle eier, og er nå et vrak på et pleiehjem. Hvor overbevisende Stone enn er, må jeg si at Jesse Plemons som Teddy stjeler showet. Han er avgrunnsdypt troverdig som den fanatiske hvite mannen som er fast bestemt på å redde sitt land og verden.

Med en lavmælt intensitet og små, skjelvende gester som bygger opp en urovekkende stemning som blir filmens motor, er det hans prestasjon som til syvende og sist styrer. Kjemien mellom de to er helt perfekt, og det er den som bærer mye av filmens komiske og dramatiske tyngde.

Kameraarbeidet i filmen er bevisst tilbakeholdent, men slående effektivt. Filmfotografen bruker ofte fast kamera og langsomme, kontrollerte tagninger som lar skuespillernes mimikk og kroppsspråk tale for seg selv. Dette er spesielt effektivt i nærbildene som rammer inn Stone og Plemons’ ødelagte ansiktsuttrykk.

Den statiske komposisjonen skaper et nesten teatralsk rom der hvert blunk eller forvridde smil får mening, mens den naturlige lyssettingen tilfører en kjøkkenvaskrealisme som understreker det absurde og melankolske i scenene.

Lanthimos’ filmer er fantastiske – og vanskelige å beskrive

Lanthimos’ regi er både konsekvent og gjenkjennelig fra det vi har sett i hans tidligere arbeider. Han lar karakterene drive handlingen uten å lede publikum, noe som både forsterker den mørke humoren og forsterker uhyggen. Tempoet varierer mellom lengre, tilsynelatende rolige øyeblikk med mye prat, og andre mer korte og sjokkerende scener.

Regissørens kontroll over den avmålte rytmen gjør at filmen føles sammenhengende og logisk, til tross for sine til tider merkelige vendinger.

Lanthimos’ filmer er på sitt beste på festivaler. Takket være hemmeligholdet på forhånd vet man så å si ingenting om dem, annet enn de replikkene produksjonsselskapet har sluppet ut. Å se dem er like spennende som å åpne en julegave mens man går på eggeskall. Men selv etter at du har sett dem, er de vanskelige å beskrive, ettersom filmene har en tendens til å dyppe tærne i flere konvensjoner samtidig.

Akkurat dette er tilfellet med «Bugonia», som kanskje best kan beskrives som en absurd thrillerkomedie, med innslag av konspiratorisk sci fi, og litt krydder av sosialrealisme.

Avslutningsvis må jeg si at «Bugonia» er et unikt og annerledes mesterverk som rystet meg i grunnvollene. Og som jeg elsket den! Filmen underholder og skurrer på samme tid, og leverer også noen svært treffende kommentarer til vår infiserte samtid og individene i den, noe jeg hilser hjertelig velkommen.

Nytt