«The Running Man» er en uvanlig Stephen King-historie som verken tilhører skrekksjangeren eller er et mer seriøst prestisjedrama. Romanen fra 1982, med tittelen «The Running Man», er en voldelig og satirisk dystopi som utspiller seg i et 2025 som er ganske annerledes enn i dag.
Den første filmatiseringen fra 1987, med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen, tok seg mildt sagt friheter og skilte seg på mange måter fra boken. Det var lite mer enn typisk Arnold-action, om enn underholdende.
Nå har en av Hollywoods hotteste nye stjerner, Glen Powell, tatt på seg rollen i en ny og mer trofast versjon. Selv om Powell ennå ikke har oppnådd det samme sterke imaget som Arnold, har regissør Edgar Wright gjort seg bemerket med sin særegne stil.
Siden den suverene debuten «Shaun of the Dead» har han vært en morsom og spennende filmskaper å følge, med originale titler og tidvis ufortjente floppfilmer som «Scott Pilgrim vs. the World» og den nylig undervurderte «Last Night in Soho».
«The Running Man» er hans største og mest påkostede prosjekt til dags dato, med et budsjett på 110 millioner dollar. Det er også, kanskje ikke uventet, hans bredeste og mest kommersielle film, på godt og vondt.
Powell spiller Ben Richards, en desperat småbarnsfar fra arbeiderklassen som prøver å tjene penger til medisiner til sin syke datter. I en tåpelig underhistorie – han vil ikke at kona (Jayme Lawson, «Sinners») skal jobbe på en slesk strippebar – henvender han seg til TV, som lover store pengesummer til deltakerne i livsfarlige konkurranseprogrammer.
Det største – og verste – av disse programmene er tittelprogrammet, der de uheldige deltakerne blir jaget rundt i byen i 30 dager med en blink på ryggen. Den skruppelløse TV-sjefen (Josh Brolin) lover Ben nok penger til å redde familien hans fra slummen – men både programmet og jegerne det sender ut, jukser med de løse reglene og gjør alt for at Ben og de andre deltakerne skal tape – og dø.
Det er en grei actionthriller som mest ser ut til å bruke historien til å vise frem sin latterlig veltrente stjerne Powell, både som skuespiller og som eyecandy. Han har selv spøkt med at han ofte opptrer i bar overkropp på film, men her blir det rett og slett latterlig.
I tillegg til utallige scener der han går rundt i en trang tanktop for å vise frem bicepsene sine, er det en lengre actionsekvens der han løper rundt i bare et håndkle – for så å miste det helt, slik at også baken eksponeres på lerretet.
Jeg har likt Powell siden jeg først oppdaget ham i den morsomme TV-serien «Scream Queens», og mellom de store mainstreamfilmene som «Top Gun» og «Twisters» har han vist en evne til å ta på seg mer sære roller, som i Richard Linklaters herlig skrudde «Hit Man».
Nå risikerer han imidlertid å nærme seg Chris Pratt-territorium, der en påtagelig, men noe begrenset sjarm melkes for alt den er verdt, helt til populariteten fører til overeksponering. Han er ikke dårlig her, men når det kommer til å portrettere hele følelsesregisteret, sprekker han nesten. Det blir anstrengende og nesten frustrerende til tider.
Det meste er underholdende, med grei action og akseptabelt tempo. Men et eller annet sted skulle jeg ønske Wright hadde fokusert mer på satiren over klasseforskjeller og TV-vold. Og gitt de imponerende birollene mer plass.
Det er en skamløs luksus å se talentfulle navn som Brolin, William H. Macy og Colman Domingo i denne typen film. Macy har ikke stort mer enn en gjesterolle, mens Domingo lykkes best som TV-seriens sleipe programleder.
De fleste birollene kommer og går uten særlig fanfare. En skjeggete Michael Cera (fra Wrights «Scott Pilgrim») dukker opp som skjeggete opprører og blir tvunget til å levere utlegninger under en bisarr oppvisning i lysbilder. Men også drikke energidrikker i et av de mest pinlige tilfellene av produktplassering på lenge.
Den talentfulle Emilia Jones («CODA») introduseres sent i filmen som Bens gissel som tvinges til å lære en moralsk lekse om virkeligheten. Rollen er mer som en jomfru i nød, skrikende og gråtende. En påminnelse om at Wright, med noen få unntak, ikke alltid er en mester i å skape kvinnelige karakterer.
Ellers er det få, små spor av Wrights personlige stil. Noe som dessverre er vanlig når regissører, særlig europeiske, får for mye penger og ansvar i form av for eksempel en nyinnspilling eller filmatisering av en populær forfatter.
Det finnes glimt av hans særegne humor – men oftere virker det som om han forventer at vi skal ta dette dødsens alvorlig. Det er ujevnt, litt slapt og altfor langt. En film som ofte ligner et dusin actionfilmer, selv om den er godt laget, har ingen rett til å være så lang som 133 minutter.
Ikke uventet er den opprinnelige slutten i boken (og filmen fra 1987) forlatt til fordel for en mer rettlinjet slutt som vil appellere mer til det brede publikum. Til tross for flere pinlige one-liners som serveres ut i løpet av filmen, er den siste utvilsomt den verste.
Med et sterkt premiss, en morsom regissør og et severdig ensemble, er dette litt av en skuffelse. Ikke vær lei deg – bare husk å la hjernen ligge hjemme.
