Må hovedpersonen være lett å sympatisere med for at en serie skal kunne sjarmere publikum? Det er et spørsmål som dukker opp i hodet mitt mens jeg ser de åtte episodene som lar oss følge det urolige livet til en navnløs professor (Rachel Weisz).
Den dominerende settingen er en skole med drama mellom lærere, studenter og professorer. Den akademiske sfæren blir latterliggjort for sin rigiditet, mens den intellektuelle tonen gir dialogen et sofistikert krydder. Serien lykkes i å fremkalle latter om strenge regler og hovmodig prestisje uten å miste de alvorlige temaene som tas opp av syne.
Stilig visualiserte erotiske fristelser
Skolen rystes av en sexskandale når hovedpersonens ektemann John (John Slattery), en tidligere professor, blir anklaget for å ha hatt upassende affærer med studenter for ti år siden. Samtidig blir hun stadig mer seksuelt besatt av sin nye kollega Vladimir (Leo Woodall), selv om han er gift med professor Cynthia (Jessica Henwick).
Hennes desperasjon når stadig mer risikable nivåer når professoren konfronterer sin egen rolle i kontroversen rundt ektemannens tvilsomme oppførsel ti år tidligere, og sannheter som kan koste henne dyrt hvis de kommer ut, må begraves. Det samme gjelder hennes erotiske fristelser. Hallusinasjoner om sistnevnte er stilig visualisert.
En manipulerende, men sjarmerende kvinne
Weisz lykkes i sin skarpe fremføring med å treffe alle de emosjonelle tonene i karakteren hun spiller, og de plutselige skiftene mellom dem har imponerende troverdighet. Hun treffer riktig tone med sin humor, selv når psykologien beveger seg inn i mørkere farvann. Uansett hvor manipulerende karakteren er, er hennes sjarm uimotståelig gjennom hele filmen.
Woodall har også en krevende rolle der han finner alle nyansene, og kjemien mellom ham og Weisz, som er viktig for historien, fungerer godt. De andre skuespillerne leverer solide prestasjoner, med Slatterys fantastisk sarkastiske bidrag som skiller seg ut.
Weisz snakker direkte til publikum med perfekt klarhet.
Det som fengsler meg mest ved serien, er hvor vakkert temaet litteratur blir behandlet. Det er mange velvalgte sitater fra klassiske romaner og litterære analyser som føles virkelig gjennomtenkte. Duoen i sentrum er begge forfattere, og deres kreative arbeid er viktig for hvordan historien utvikler seg. En bok blir skrevet i løpet av serien, og dette er vevd inn på en fengende måte.
Jeg er veldig glad i teknikken med å la karakterene snakke til kameraet, og dermed til oss, og jeg elsker når det gjøres effektivt. Dette er akkurat det som skjer her, når en stor del av Weisz’ dialog er rettet spesielt mot publikum, og hver eneste replikk treffer blink.
Josephine Bornebuschs sikre regi bidrar til filmens appell.
Den unike blandingen av komedie og drama blir aldri rotete, til tross for en vill blanding av toner som spenner fra munter til beksvart. Karakterene er eksentriske uten å være overdrevet. Manuset er svært underholdende fra start til slutt og, fremfor alt, uforutsigbart.
De ulike regissørene gjør alle en god jobb, men når Josephine Bornebusch trer inn og tar kontroll over episode fire, merker man umiddelbart at tempoet blir enda strammere og intensiteten i dramaet øker. Jeg tør påstå at vi snakker om nær perfeksjon i løpet av den halvtimen, og hun pynter også på den påfølgende episoden med sin selvsikre regi. Jeg får inntrykk av at skuespillerne elsker å jobbe med henne.
Vladimir er fire timer der moral utfordres på en måte som er like underholdende som interessant i sin utforskning av menneskelig atferd.
Kort om «Vladimir»
Skapt av: Julia May Jonas
Skuespillere: Rachel Weisz, Kayli Carter, Leo Woodall, John Slattery
Sjanger: Drama/komedie
Antall episoder: 8
Premiere: 5. mars 2026
Strømmes på: Netflix
Vurdering: 3 av 5