Den starter med en far som leter etter datteren sin, og som finner og konfronterer henne i en park. Hans desperasjon får oss til å innse at hun er i trøbbel. Det hele utarter seg til at han brutalt banker opp datterens kjæreste. En svært emosjonell åpning som dette kan, hvis den gjøres riktig, gripe publikum med en gang, men her prøver de så hardt at det føles konstruert. Den tiltenkte hardtslående effekten går helt tapt noen minutter inn i første episode.
Det blir gjort klart at tenåringen Paige (Ellie DeLange) har vært savnet i seks måneder. Faren Simon (James Nesbit) er bekymret på grunn av narkotikamisbruket som datterens kjæreste Aaron (Thomas Flynn) har dratt henne inn i. Temaer som hvordan en forsvinning påvirker de nærmeste, foreldres skyldfølelse og rusmidler er vanskelig å unngå å engasjere seg i. Denne miniserien klarer imidlertid det kunststykket.
En serie som ikke vet hva den vil være
Karakterene har ingen substans overhodet. De plasseres i den ene potensielt emosjonelt opprivende situasjonen etter den andre. Det rynkes på pannen og ropes ut følelser uten at seeren får et øyeblikks avspenning, men ingenting føles genuint gripende. Relasjonene er for tomme til å interessere meg. Selv når døden truer, blir jeg ikke rørt fordi ingen av personene jeg følger føles ekte.
Ulike toner blandes sammen til et rot der ingenting synkroniseres med det andre. Utgangspunktet er thriller, men jeg får inntrykk av at manuset ikke helt vet hva det vil være. Alle skuespillerne ser ut til å spille i sin egen sjanger, og til tider føles scenene som hentet fra en annen type serie enn den forrige var. Helhetsopplevelsen blir da bare irriterende støy og kaos.
Disse tunge temaene er åpenbart ment å skape et gripende drama som blir til en krimthriller når Aaron blir funnet myrdet og Simon naturlig nok blir mistenkt. De to politibetjentene Isaac (Alfred Enoch) og Ruby (Amy Gledhill) etterforsker saken, men i stedet for en rent seriøs tone, får vi også innslag av skøyeraktig humor som bryter med alvoret.
Serien flørter ofte med mørket gjennom de åtte episodene, men den våger aldri å gå hele veien og tre inn i det. Karakterenes sinne og angst påvirker aldri seeren. Simons nedstigning i underverdenens narkotikahandel verken ser eller føles så skitten som den burde. Ingen av voldshandlingene gjør dessuten vondt å se på.
Harlan Coben-fans er hovedmålgruppen
For å sikre at publikum hele tiden blir underholdt, er det kastet inn noen eksentriske karakterer i miksen. Den mest åpenbare humorforsterkeren er privatetterforskeren Elena (Ruth Jones), som med sin merkelige personlighet gir inntrykk av å ha gått seg vill i en Harry Potter-film. Alle vitsene i serien føles mer krampaktige enn morsomme.
Tempoet er så hektisk at ikke et sekund av spilletiden får lov til å gjøre varig inntrykk. Det er drama-thriller klippet og presentert som om det var hyperaction. Enhver form for atmosfære er ikke-eksisterende fra begynnelse til slutt. Det er ikke tid til spenningsoppbygging, hver eneste lille scene blir hysterisk presset frem. Alle disse manglene, kombinert med det nevnte tynne dramaet, bidrar til total overfladiskhet.
Blant skuespillerne er det bare to som klarer å gjøre prestasjoner som sitter igjen i minnet når serien er over. Den ene er veteranen Nesbit, som selv om han tydeligvis spiller på autopilot, drar oss med seg med en ekspressiv mimikk og en konstant intens stemme. Den andre er Maeve Courtier – Lilley, som overbeviser i rollen som psykopatisk yrkesmorder.
«Run Away» får så vidt bestått fordi den som helhet ikke er kjedelig og fordi historien, som er inspirert av en roman av Harlan Coben, er uforutsigbar. Jeg føler imidlertid ikke det minste behov for å se den igjen. Hengivne fans av Cobens verk generelt ville sikkert gitt den en høyere karakter, for det føles som om de er hovedmålgruppen.
Korte fakta om «Run Away»
Skapt av: Tom Farrelly, Amanda Duke, Nimer Rashed, Isher Sahota.
Med: James Nesbitt, Minnie Driver, Ruth Jones, Alfred Enoch.
Sjanger: Kriminaldrama, Mysterium
Lengde: 8 episoder
Premiere: 1. januar
Vises på: Netflix
Vurdering: 2 av 5