Allerede fra første scene føles det som om alt er dømt til å gå til helvete. James Gray skaper en ubehagelig følelse av undergang helt fra starten av.
Men han gjør det ikke gjennom store dramatiske utspill, men gjennom små, subtile gester, hverdagslige, men stive middager og mennesker som smiler, men ikke ser ut til å føle særlig mye glede i det hele tatt.
Filmen utspiller seg i Queens i 1986 og følger ingeniøren Irwin Pearl og familien hans, som lever et ganske vanlig liv, men samtidig drømmer om noe mer og større. Irwins bror, den tidligere politimannen Gary, ser ut til å ha lykkes bedre i livet, i hvert fall på overflaten.
Når muligheten for en lukrativ avtale med russiske gangstere dukker opp, håper familien å kunne forandre tilværelsen sin. Men situasjonen blir raskt farlig når Irwin begynner å grave litt for dypt i virksomheten.
Kvalt av sine egne løgner
Gray imponerer virkelig med hvordan han bygger opp spenning med svært små midler. I en av filmens mest nervepirrende scener våkner Irwin midt på natten av et kamerablitz og innser at noen har brutt seg inn i huset. Egentlig skjer det ikke mye, men Gray trekker ut hver reaksjon og bevegelse og lar stillheten og usikkerheten bli det som gjør scenen så uutholdelig spennende.
«Paper Tiger» er en film der intensiteten ligger i det som ulmer under overflaten og i alt det som ikke blir sagt. Jo lenger historien beveger seg inn i konsekvensene av forbindelsen til russerne, desto mer føles det som om karakterene er i ferd med å kveles av sine valg og løgner.
Filmens fokus ligger ikke så mye på den underjordiske verden, men på menneskers bitterhet, på drømmer om mer og på familielojalitet. Den organiserte kriminaliteten er der som en skygge og som en tvilsom og rent livsfarlig måte å nå sine mål på. Gray er imidlertid tydelig på at han ikke romantiserer kriminaliteten eller volden. Tvert imot føles alt bare veldig skittent og tragisk.
Det visuelle, med sitt mørke, elegante og litt melankolske bildespråk, er en av filmens store styrker. New York skildres gjennom skygger og gammeldags, varm belysning som minner om klassiske, eldre amerikanske kriminaldramaer.
Fotografiet av Joaquín Baca-Asay («Bones and All» og «The Lost Daughter») er fylt av dempede farger og et nesten drømmeaktig lys som får byen til å føles både vakker og forfallende på samme tid. Han holder ofte kameraet tett inntil skuespillernes ansikter og fanger deres paranoia og desperasjon i små uttrykk og nyanser.
Ingen er fornøyd
Så er det selvfølgelig vanvittig godt spilt på alle kanter. Fremfor alt er Scarlett Johansson smertefullt overbevisende og leverer sin beste rolle på lenge. Hun spiller en kvinne som prøver å holde seg selv og familien sammen, samtidig som alt rundt henne og inni henne sakte raser sammen.
Det er en veldig sterk scene der hun egentlig knapt sier noe, men blikket og uttrykket hennes sier mer enn ord noensinne kunne gjort.
Adam Driver er også helt fenomenal. Hans Gary bærer på en selvforakt som gjennomsyrer hele ham, som om han hele tiden prøver å overbevise seg selv om at han fortsatt har kontroll. Miles Teller, som hans nesten provoserende naive bror Irwin, gjør også alt riktig, men blekner litt i forhold til de to andre.
Ingen av karakterene virker egentlig fornøyd med livet sitt, og det er nettopp det som gjør filmen så trist, men også ubehagelig menneskelig.
Med «Paper Tiger» lykkes Gray med å skape en mørk og fengslende New York-thriller som underholder og skremmer. Den er fortalt på en ganske klassisk måte, men løftes av et helt strålende ensemble og den effektive, krypende spenningen.
Korte fakta om «Paper Tiger»
Regi: James Gray
Medvirkende: Adam Driver, Scarlett Johansson, Miles Teller
Spilletid:1 time og 55 minutter
Premiere: TBD
Vises på: TBD
MovieZines karakter: 4 av 5