New York Film Festival er i full gang, og Richard Linklater er tilbake med ikke mindre enn to filmer i årets program. En av dem er denne svart-hvite hyllesten til den franske nye bølgens kanskje mest kjente ansikt, Jean-Luc Godard. Biografien handler om innspillingen av filmen «Til siste åndedrag», som skulle bli Godards store gjennombrudd.
Hyllesten er imidlertid laget i et konvensjonelt format som står i sterk kontrast til subjektets filmer. Den franske nye bølgen handlet som kjent om å bryte konvensjoner til fordel for en personlig og eksperimentell historiefortelling. Men når filmen begynner, har Godard (Guillaume Marbeck) ennå ikke regissert en spillefilm.
Han misunner andre unge regissører, mange av dem kolleger fra det innflytelsesrike filmmagasinet Cahiers du cinéma, som allerede har satt sitt preg på samtidens filmkunst. François Truffaut, for eksempel, som vant en pris i Cannes i 1959 med sin debutfilm «De 400 slagene».
Linklater stiller opp skuespillere som skal representere den ene innflytelsesrike personen etter den andre, med navnene deres skrevet foran seg. Roberto Rossellini, Agnés Varda, Jean-Paul Belmondo. Et tilbakeblikk på filmhistorien som ser ut til å få oss i salen til å humre gjenkjennende.
Men så, til slutt, ser lykken ut til å snu. Produsenten Georges de Beauregard (Bruno Dreyfürst) tar på seg prosjektet, og Godard klarer til og med å få den berømte skuespilleren Jean Seberg (Zoey Deutch) til å spille i sin første spillefilm. Her tar historien av, og filmskapingen byr på mye latter og innsikt.
Skuespillerne får ikke øve inn replikkene sine før opptak, for da kommer de forberedt. I stedet står Godard bak kameramannen og forteller dem hva de skal si og gjøre. Produsenten rister på hodet, Jean vil gå. Hvis det for eksempel dukker opp en tekopp i bildet som ikke var der før, eller hvis Jean har på seg en annen skjorte, skal det ikke korrigeres, for dette er ekte og sannferdige øyeblikk som er hevet over kontinuitet.
Hvis synslinjen er feil, slik at det ser ut som om skuespillerne ser på andre ting enn hverandre, så får det være. Lange tagninger klippet uten annet materiale imellom blir Godards berømte «jump cuts». Han finner til og med opp en kasse å rulle kameramannen rundt i, slik at folk ikke skal skjønne at de blir filmet. Det er bra for budsjettet å slippe å betale statister, og det blir mer naturlig på den måten.
Til slutt spør Jean hvorfor han må gi henne replikkene på stedet. Godard svarer: «Har du ikke skjønt det ennå? Du spiller meg». Om det er sant eller ikke, filmen går ikke dypere enn det for å utforske mennesket bak filmgeniet. Det meste av humoren kommer av at menneskene rundt Godard ikke forstår storheten i det han gjør, eller storheten i det ikoniske verket de er med på å skape.
For «Til siste åndedrag» skulle komme til å inspirere filmskapere over hele verden. Godards dristige nytenkning var banebrytende og åpnet veien for at lavbudsjettfilmer kunne oppnå kritisk og kommersiell suksess. I rulleteksten står det at ikke mindre enn 102 regissører debuterte med spillefilm i løpet av tre år.
De opererte dermed i en tid og på et sted med en enorm filmisk kreativitet. «Nouvelle Vague» er en slags kjærlighetserklæring til filmskaping generelt og til tiden og stedet personifisert av Godard spesielt (selv om han her fremstilles som litt av en gærning).
Filmen er humoristisk, velspilt, vakker, sjarmerende og underholdende, men først og fremst et hyllestportrett og et stykke filmhistorie for cinefile!