Hans tolkning av Tony Kiritsis, mannen som i 1977 kidnappet en boliglånsjef, er nedtonet, men samtidig utrolig intens. Hver bevegelse føles gjennomtenkt, hver replikk forankret i noe som antyder virkelighet. Det er ikke en ren imitasjon, men snarere et forsøk på å forstå et menneske innenfra, der desperasjon er drivkraften.
Bill Skarsgård er en av Stellan Skarsgårds mange skuespillersønner, og kanskje den som er mest etterspurt akkurat nå.
I den kinoaktuelle og virkelighetsbaserte «Dead Man’s Wire» er forutsetningene annerledes. Å gestalte en person som faktisk har eksistert, krever presisjon fremfor store fakter, noe som også innebærer et større ansvar for detaljene. Og det er nettopp i detaljene Bill briljerer.
Hvordan ble du involvert i prosjektet?
– Da Gus Van Sant leste manuset og, slik han selv beskrev det, lå i en solseng i Palm Springs, fikk han en visjon. I den så han Bill Skarsgård og Dacre Montgomery som de to hovedpersonene. Da jeg leste manuset, kjente jeg med en gang at hvis han ville ha meg med, så var jeg med. Jeg snakket med pappa om det – at Gus ville gi meg en rolle i filmen – og han sa med én gang: «Bare gjør det, bare gjør det.»
Hvordan er han som regissør?
– Han sier ingenting. Han regisserer deg aldri, han sier bare: bra, kjør igjen, bra, kjør igjen. Han er fantastisk. Pappa hadde samme erfaring fra «Good Will Hunting».
Men hvordan får han frem det han vil?
– Det finnes regissører som har en tydelig visjon og gjør alt for å presse den gjennom akkurat slik de ser den for seg. Gus er det motsatte. Filmen må på en måte finne seg selv. Jeg har tidligere sagt at han har en buddhistisk tilnærming til filmskaping – han lar filmen komme til seg, i stedet for å prøve å kontrollere den.
Hvordan var det å jobbe på den måten?
– Vi hadde 19 dager på oss til å lage filmen, så det gikk i et vanvittig tempo: lange tagninger, en del improvisasjon og bare kjør, kjør, kjør. Følelsen var litt at det får bli som det blir, og det var gøy. Det var en fri utforskning som var ganske spennende, og det var veldig morsomt å være med og skape filmen. Jeg tror Gus har stor tillit til dem han velger å jobbe med – og det gjelder hele produksjonen.
Hva var mest utfordrende med å spille en virkelig person?
– Jeg begynte med å dykke dypt ned i den ekte fyren. Siden jeg ikke syntes jeg lignet fysisk på Tony, tenkte jeg at hvis det finnes noe å studere, så studerer jeg det så mye som mulig. Jeg satt og hørte på opptak av ham … det finnes så mye dokumentasjon at jeg kunne høre ham si replikker som jeg selv øvde på. Det var veldig spesielt.
– Så kom det et punkt hvor jeg følte at den virkelige Tony sto i veien for meg. Jeg følte meg begrenset og visste ikke helt hvordan jeg skulle gjøre dette.
Hvordan løste du det?
– Da vi først begynte å spille inn, klarte jeg heldigvis å gi slipp på det. Det var som om min egen tolkning tok over. Alle timene med studier formet prestasjonen, hvordan han snakker og beveger seg. Jeg ville at essensen av den ekte Tony skulle gå gjennom kroppen min på et vis. Det ble veldig viktig for meg, mye viktigere enn for Gus, som ikke engang var særlig opptatt av verken aksent eller stemme.
Når visste du at tolkningen din fungerte?
– Tonys virkelige advokat, som representerte ham i saken, han er gammel nå, hadde kommentert etter å ha sett en trailer med meg at jeg hadde blitt Tony. Da visste jeg at jeg hadde gjort noe riktig. Jeg kunne ikke fått en bedre anmeldelse enn det.
For Bill Skarsgård har de mørke og komplekse rollene ikke vært tilfeldige. Tvert imot er det nettopp der – i det ubehagelige og det vanskelig definerbare – at han finner sin største drivkraft som skuespiller. Han beskriver hvordan han stadig vender tilbake til historier der karakterene befinner seg i randsonen, der følelser, moral og identitet hele tiden er i bevegelse.
– Jeg tror jeg tiltrekkes av det kompliserte, det grå, det litt rotete og komplekse, sier han, og fortsetter:
– Jeg liker å utforske ekstreme menneskelige tilstander og ytterpunkter.
Det handler ikke bare om å spille skremmende karakterer, men om å oppsøke noe som skurrer. Ifølge ham selv mister han raskt interessen når roller blir for flate og mangler dybde.
– Hvis karakterer føles endimensjonale eller for enkle, interesserer de meg mindre.
Det var under arbeidet med Pennywise at noe løsnet. Bill var 26 år og oppdaget hvor langt han kunne presse både uttrykket og det fysiske spillet sitt.
– Jeg lærte veldig mye av den erfaringen og fikk også lyst til å gjøre flere transformerende roller.
Siden den gang har han fortsatt i samme retning – mot roller som krever mer, både kreativt og personlig.
– Å tørre å ta disse større stegene og gjøre roller som er stadig mer ulike en selv, er også givende.
Bill Skarsgård har også en rolle i sommerens episke middelaldereventyr «The Death of Robin Hood» av Michael Sarnoski. Filmen ser ut til å bli en mørk og uventet tolkning av den klassiske fortellingen om den fredløse gentlemannstyven.
Han forteller at arbeidet har vært intenst, og at han ble kastet rett inn i prosjektet uten særlig pause etter innspillingen av «Dead Man’s Wire».
– Jeg hadde knapt to dagers pause mellom disse, så jeg barberte av meg håret på wrap (siste innspillingsdag) og hoppet på et fly til Nord-Irland. Dagen etter øvde jeg på scener med Jackman på Yorkshire-dialekt. Det var helt sprøtt.
Samarbeidet med Hugh Jackman levde opp til forventningene.
– Jeg hadde bare hørt gode ting om ham – at han skulle være hyggelig og ekte, til tross for at han er en stor stjerne. Og alt stemte! Han var utrolig fin, og det er sjelden noen er en stjerne så lenge og samtidig så genuin, varm og snill. Men det er han virkelig, så det var skikkelig gøy.
Til tross for at han ennå ikke har sett den ferdige filmen, høres Bill Skarsgård optimistisk ut:
– Jeg tror den kan bli kul!
Les også: Hugh Jackman er en «monstrøs» Robin Hood i en ny, mørk versjon av den klassiske myten
Les også: Bill Skarsgård kidnapper Al Pacinos sønn i «spennende gisseldrama» – se første trailer