Personlig foretrekker jeg egentlig andre filmer enn de som bare vil få meg til å føle meg bra. Samtidig har jeg en forkjærlighet for kvinner som river seg løs fra lenkene og begynner å drikke vin og spise ost på kontinentet. Og det er akkurat det «Je m’appelle Agneta» i bunn og grunn handler om – og det fungerer uventet bra.
Agneta har havnet i en hverdag som har mistet både retning og mening, ikke minst i forholdet til sin nedlatende, fitnessbesatte ektemann Magnus. Da hun plutselig blir sparket fra jobben hun har hatt i en evighet, blir livet hennes rystet. I en lattermild og selvmedlidenhetsfylt rus svarer hun impulsivt på en annonse om en au pair-stilling i Frankrike – og får jobben.
Hun legger alt bak seg og reiser dit, bare for å oppdage at «gutten» hun skal ta seg av, faktisk er 70-åringen Einar. I møtet med ham og det nye miljøet begynner Agneta å revurdere både seg selv og livet sitt hjemme i Sverige.
Humor, selvironi og livsglede
Filmen er basert på boken med samme navn av Emma Hamberg og regissert av Johanna Runevad, som debuterer med spillefilm. Hvor trofast filmen er mot forelegget, vet jeg ikke, da jeg ikke har lest boken, men det spiller ærlig talt mindre rolle – da denne står helt på egne ben.
Historien omfavner publikum med humor, selvironi og livsglede. Det blir ikke enda en plastisk «finn deg selv»-historie, men noe mer jordnært, gjenkjennelig og relativt modig i all sin enkelhet.
Filmen våger å være både morsom og litt kaotisk. Den byr på merkelige, litt absurde øyeblikk som gir fortellingen personlighet uten å miste varmen.
Imidlertid sakker tempoet av og til, og enkelte scener mister skarpheten når tonen blir mer alvorlig, mens andre hadde hatt godt av å våge å gå enda lenger i det skjeve. Samtidig ligger det en sjarm i at verken filmen eller karakterene prøver å være perfekte, noe jeg setter enormt pris på.
Reddet av fantastiske skuespillere
Ja, «Je m’appelle Agneta» er i bunn og grunn en ganske typisk middelaldrende chick lit i filmformat og kunne ha gått enda lenger. Men der filmen noen ganger føles litt tynn i fortellingen, reddes den – og løftes skikkelig – av sine helt fantastiske skuespillere.
Eva Melander er helt uimotståelig i hovedrollen og bærer filmen med en tilstedeværelse der hver følelse får lov til å ta plass. Hun balanserer det sårbare med en lavmælt lengsel etter noe annet, og jeg ønsker virkelig hennes Agneta alt godt.
Hun er ingen klassisk «feelgood»-helt, men et menneske som famler, nøler og noen ganger gjør feil – og nettopp derfor blir hun så lett å like.
Ved sin side har Melander vår komiske legende Claes Månsson, som her byr på en uventet fin og minneverdig prestasjon som den sjarmerende og litt eksentriske Einar. Humoren er nedtonet, men treffsikker, og det er vanskelig å ikke smile av scenene der han spaserer rundt i sitt franske hjem blant kunstverk og minner, eller når han halvnaken løper rundt i naturen og jager sin libido.
Generøse måltider
Miljøene i Sør-Frankrike brer seg forlokkende ut – solvarme steinhus og bølgende landskap i et kjærtegnende lys. Det er pittoresk og grenser til det reklameestetiske, men filmen unngår for det meste å bli en samling postkort.
Landskapet fungerer snarere som et speil for Agnetas indre reise: fra et innestengt og forutsigbart liv til noe som puster frihet, varme og livsglede.
Fotografiet er gjennomgående veldig fint og varsomt, med et øye for både detaljer og stemning. Kameraet dveler ved små øyeblikk som bærer like mye følelse som dialogen, og forsterker i stillhet hvert trinn i Agnetas forvandling.
Og så har vi selvfølgelig maten. Og vinen. Generøse måltider med brød og ost avløser hverandre, akkompagnert av enorme mengder vin. Man blir nesten litt beruset selv – i en slags følelsesmessig solidaritet.
En middelaldrende kvinne blomstrer opp
Det mest forfriskende er hvordan filmen lar en middelaldrende kvinne blomstre opp i sin nyvunne frihet, i en uvanlig ufiltrert og usynisk skildring. Denne typen historier er fortsatt så sjeldne at det føles befriende.
Fra det som kunne ha blitt en forutsigbar «finn deg selv»-historie, vokser det frem noe mer nyansert. Her får for eksempel relasjonene ta tid, ikke minst i dynamikken mellom Agneta og den eldre mannen hun skal jobbe for.
Karakteren er en solid treer som hadde fått 3,5 hvis jeg hadde hatt det tilgjengelig. Nå tipper den i stedet, takket være sjarm og ypperlig skuespill, over til en firer.
«Je m’appelle Agneta» bryter kanskje ikke ny mark – men den gjør noe minst like viktig. Den minner oss alle om at det aldri er for sent å begynne å leve på ordentlig.
Korte fakta: «Je m’appelle Agneta»
Regi: Johanna Runevad
Medvirkende: Eva Melander, Claes Månsson, Jérémie Covillault, Björn Kjellman
Sjanger: Komedie, drama, romantikk
Spilletid: 1 time og 43 minutter
Digital premiere: 29. april 2026
MovieZines karakter: 4/5